Gå til sidens hovedinnhold

Å heie sistemann over streken

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronapandemien er maratonen det ikke handler om å vinne, men å få alle i mål.

Nylig kunne vi lese at flere enn 1,5 millioner barn har mistet foreldre eller andre omsorgspersoner i løpet av det første året med korona. Forskerne bak rapporten bruker begrepet et «globalt minimumsestimat». Altså er det reelle tallet enda høyere.

Og for hvert barn som opplever den tragedien det er å miste en eller begge omsorgspersonene sine, står det mange flere som rammes av det som nå kalles pandemiens skjulte pandemi: Barn tvinges ut av skolen og inn i arbeid. Det rapporteres om flere tenåringsgraviditeter og jenter helt ned i tiårsalderen som giftes bort. Den usikkerheten og det stresset mange familier opplever, gjerne i kombinasjon med rus, gjør at flere utsettes for fysisk og psykisk vold.

Mens vi venter på vaksine

Disse konsekvensene av pandemien vil barn, familier og lokalsamfunn måtte leve med i generasjoner. Og den er langt fra over. Selv om vi nærmer oss målstreken her i Norge.

Grunnen til det er skjevfordelingen av vaksiner. I Norge har nå 75 prosent av alle over 18 år fått én eller to doser med vaksiner. I EU er andelen 55 prosent. I Afrika så vidt over fem.

Og mens de venter på vaksinen, skyller viruset inn i bølger. Derfor spenner SOS-barnebyers arbeid fortsatt fra nødhjelp til å styrke familier, sørge for skolegang og en sunn mental helse – og sikre omsorg for de barna som ellers blir stående alene.

Virus i baktroppen

På laget har vi heldigvis skoler over hele Norge. 23. september skal de ut og løpe for de barna som nå trenger hjelp. Skolejoggen er blitt et solidaritetsløp som i mange år har rettet oppmerksomheten dit vi alle trenger å se. I år, som tidligere, er ikke det viktigste å vinne. Men denne gangen gjelder det faktisk å få sistemann raskest mulig i mål. Fordi et virus som muterer i baktroppen, vil gjøre løpet lenger for oss alle.