Oppdraget er at 0+ skal utredes fullt ut som et reelt alternativ med mulighet for trinnvis utvikling. Det har ikke skjedd enda.

Som leder for flere offentlige utbyggingsprosjekt som Mjøsbrua, Rena leir, Vikingskipet og Ørlandet flyplass vet jeg at slike store prosjekter har ringvirkninger både på godt og vondt. Dette gir beslutningstakere et ekstra stort ansvar for å tenke helhetlig og langsiktig. Erfaringen min omfatter også styreverv for Nytt Østfold Sykehus og Helse Sør-Øst i 2020–21.

Derfor følger jeg godt med i denne viktige saken for Innlandet.

Utviklingen av Sykehuset Innlandet er en sak som har pågått i altfor mange år. Det opprinnelige kompromisset «Ved Mjøsbrua» var det eneste stedet gamle Hedmark og Oppland kunne enes om da planen var ett sykehus.

Så kom vedtaket i Helse Sør-Øst om oppsplitting til Mjøssykehuset pluss ett akutt og ett for planlagte operasjoner. Ved årsskiftet 2020–21 kom utredningene med anbefaling av Brumunddal for Mjøssykehuset. Etter endret anbefaling endte det med et knappest mulig flertallsvedtak i HSØ styret om plassering i Moelv. Et gammelt kompromiss som tidlig kanskje var riktig som enesykehus, men som med de andre vedtakene med oppsplitting har overlevd seg selv og som ikke er automatisk riktig.

I den pågående konseptfasen utredes Mjøssykehuset inkl. Lillehammer og Elverum og 0+, Hamar/Sanderud iht. regelverket og vedtak av styret i HSØ og Statsråden. Dette er senere fulgt opp i Hurdalsplattformen for den nye regjeringa. Der heter det at 0+ skal utredes fullt ut som et reelt alternativ med mulighet for trinnvis utvikling. Det har ikke skjedd foreløpig.

Et eksempel er at i de økonomiske beregningene står det at det bare er effektivisering som resultat av byggeinvesteringene som skal tas med. på grunn av kraftsamling med Mjøssykehuset vil jo det skje i stor grad der, mens 0+ får lite effekt av dette. For at dette skal bli en reell utredning i denne spesielle situasjonen må også 0+ for eksempel. få en naturlig og nødvendig videre driftseffektivisering og samlokalisering for Gjøvik-Lillehammer slik det har skjedd for Elverum-Hamar.

Det står flere steder i de utarbeidede dokumentene at en del saker skal utredes videre i neste Steg 2.

Det må være slik at alle vesentlige forhold, for å få en reell sammenligning, må tas i Steg 1, før valget mellom alternativene gjennomføres. Det gjelder også kostnadsutviklingen med alle store usikkerheter på dette området. På grunn av en dramatisk kostnadsutvikling og stor usikkerhet på alle sykehusprosjektene i Helse Sør-Øst, kan en konklusjon om et stort mjøssykehus bli for kostbart, enten nå eller senere.

En mulighet kan da bli å redusere investeringene ved å beholde mer på de andre sykehusene, for eksempel strålingsenheten på Gjøvik. En slik vurdering vil lett gi en så vesentlig endring at det eventuelt må følsomhetsvurderes i Steg 1. Et barbert mjøssykehus og mye/noe drift alle steder må være det dårligste av alle alternativer. Utredningene, for eksempel de økonomiske, baseres på forutsetninger som bygger på vurderinger. De økonomiske beregningene forutsetter at rekrutteringen til Mjøssykehuset blir lettere enn 0+. Den reviderte samfunnsanalysen konkluderer med det motsatte.

Dette og andre nødvendige forhold må justeres i dokumentene som blir beslutningsgrunnlaget. For eksempel må Mjøssykehuset få en realistisk vurdering om dette i det hele tatt lar seg løse, samt få påplusset kostbare tillegg for innleie.

Helse Sør-Øst er prosjektansvarlig, men helseforetaket i Innlandet står for mye av utredningene med mange viktige forutsetninger som har stor betydning for anbefalingene. Med en ledelse i Innlandet som synes å ha bestemt seg for Mjøssykehuset for lenge siden, er ikke dette tillitvekkende. Det er vedtatt at den uavhengige kvalitetssikringen av utredningsarbeidet skal skje kontinuerlig.

Da konseptfasen startet ble det signalisert en åpen prosess. Det er viktig for å skape tillit til de pågående utredningene. Da forventer vi at dokumentene før styringsgruppemøtene blir lagt ut før møtene slik som for styremøtene, og ikke etterpå slik det er nå. En åpenhet om kvalitetssikringen må følge samme prinsipp.

I henhold til den justerte samfunnsanalysen er de største betenkelighetene med Mjøssykehuset rekruttering og utviklingen for byene og derved hele Innlandet. Rekruttering rapporteres stadig som et økende stort problem og vil bli mye verre i framtida. Innlandet med landets eldste befolkningsandel i Norge vil langt fra ha befolkningsgrunnlag for å fylle alle stillingene i hele helsesektoren. Det gjelder blant annet 3.500 ansatte i nordenden av Mjøsa på Mjøssykehuset og på Lillehammer. Innlandet må få tilførsel av alle slags helsearbeidere bl.a. fra de sentrale delene av Østlandet med Oslo-området, og vi må være en region som tiltrekker oss nye innbyggere.

Dårlig rekruttering gir redusert pasientsikkerhet, og vi kan ikke bruke 10–20 milliarder på et mjøssykehus som i tillegg har negativ virkning på utviklingen i byene og derved hele Innlandet.

0+ alternativet har også sine utfordringer, men med de nødvendige justeringer i avslutningsfasen av utredningsarbeidet og vektlegging av det viktigste, vil det danne et godt grunnlag for beslutning om det beste alternativet på kort og lang sikt med gode utviklingsmuligheter, – best blant annet med hensyn til rekruttering, og samfunnsutvikling.

Et annet interessant poeng med 0+ på Sanderud er muligheten som kommer med en begynnende samordning av somatisk og psykisk helsetjeneste.

Administrasjon, medlemmer av styringsgruppe og styrer: Sørg for en tilstrekkelig reell utredning i Steg 1 slik at det blir et godt nok grunnlag for å velge det riktige alternativet på kort og lang sikt med gode utviklingsmuligheter, basert på vekting av de viktigste faktorene.