... straffes de med Fængsel indtil 1 Aar

Pride: Fram til 1972 var mannlig homofili straffbart. Først i år 2000 ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose. Nå samles vi, homser, lesber, transpersoner og hetero'er og går sammen i Pride. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Pride: Fram til 1972 var mannlig homofili straffbart. Først i år 2000 ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose. Nå samles vi, homser, lesber, transpersoner og hetero'er og går sammen i Pride. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Av
DEL

MeningerLeste dere kronikken fra Odd Kristian Lindebrække Ophus i Ringsaker Blad tidligere denne uka?

Det burde dere ha gjort. «Pride i byene som homsene forlot» var tittelen.

I kronikken forteller Ophus en historie om hvordan det var å være homofil i Brumunddal på tidlig 1990-tall. Det var, for å bruke hans eget forsiktige ord, ikke optimalt.

Brumunddal var ikke enestående. Slik var det i en rekke mindre by- og bygdesamfunn, og er det kanskje ennå i dag, at homofile, lesbiske og transpersoner søkte inn til de større byene for å slippe unna «bygdedyret», fordømmelsen de ofte møtte i de mindre samfunnene.

Jeg har sett stygge utslag av det selv, på steder jeg har bodd tidligere. For eksempel i et fiskevær nordpå, da det begynte å gå rykter om at en tilreisende mann var homofil.

Det førte til at to av stedets staute mannfolk oppsøkte han på Sjømannshjemmet der han bodde og banket han opp – fordi han var homofil.

Eller, da en god kamerat av meg som var homofil, brøt med sin mannlige kjæreste, som så svarte med å sette ut rykter om at kameraten min var AIDS-smittet, noe som førte til at han stengte seg inne og isolerte seg.

I dagens avis har vi viet lørdagsseksjonen til Pride-paraden og gitt bakgrunn for den. Der kan dere også lese flere lignende historier. De bør være tankevekkende. Og lignende historier kan finnes i by- og bygdesamfunn over hele landet.

Til sammen danner de et bakteppe for det som skjer i Brumunddal i dag. For i dag skal regnbueflagget vaie over byen. Skal man tro på spådommene, og det er jeg tilbøyelig til å gjøre i denne saken, vil historiens første Pride-parade i Innlandet samle mye folk.

Slik bør det også bli.

Men før vi rusler av gårde til Buttekvernmyra for å slutte oss til toget; la oss stanse litt opp ved historien – den nære historien.

Det er faktisk bare 46 år siden Straffelovens paragraf 213 ble opphevet, paragrafen som foreskrev inntil ett års fengsel for menn som hadde seksuell omgang.

(Det er for øvrig litt ironisk at paragrafen bare gjaldt mannlig aktivitet. Der kan man virkelig snakke om at forbudet var en konsekvens av patriarkatet. For, som blant annet den britiske dronning Victoria skal ha sagt: – Kvinner gjør jo ikke slikt!)

Men kanskje enda verre: Vi må faktisk telle helt fram til år 2000, altså til vårt eget århundre, før Norsk Psykiatrisk Forening fullt ut fjernet homofili som psykiatrisk diagnose.

Tenk over det. Det er ikke 20 år siden en gang! Men i løpet av disse 18 årene har utviklingen gått fort.

– Hvor mange år skal det ta før kjærlighet mellom menn blir akseptert? sa Alf Prøysen til pioneren Kim Friele før han døde. Da er det greit å ha i bakhodet at han døde halvannet år før den nevnte paragraf 213 ble opphevet.

"«Det finnes sterke understrømmer i samfunnet som stadig henger igjen i gamle fordommer

La oss utvide perspektivet litt, ta med både homser og lesber, transpersoner og de andre gruppene som inngår i begrepet mangfold. Hvordan vil svaret på Prøysens spørsmål lyde nå, i 2018?

Samfunnet vårt er kommet langt i å akseptere mangfoldet, i å godta at vi mennesker er forskjellige. Formelt er de fleste hindringer ryddet av vegen for dem som står ved siden av hetero-normen.

Men det betyr ikke at vi er kommet i mål.

Sjøl er jeg gammel nok til å huske da Høyres stortingsrepresentant Wenche Lowzow som den første parlamentarikeren i Norden «kom ut av skapet» i 1979.

Det vakte oppstyr. For å si det enkelt: Hun ble ikke renominert. I dag har vi en rekke markante politikere i flere partier på Stortinget som er homofile. Så verden går framover.

Men: Lederen for Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI, Ingvild Endestad, fikk tidligere i år denne meldingen på Facebook:

– Ønsker jeg kunne ha slaktet deg sakte, men sikkert med en kniv, jævla hen-lesbetre.

Det viste seg at avsenderen var en mindreårig gutt, og politianmeldelsen ble henlagt.

Endestad er ikke den eneste som får slik meldinger, og denne er faktisk en av de «snillere».

Vi vet også at uttrykk som «homo» og «lesbe» brukes som skjellsord i mange miljøer. Og stadig finnes det religiøse miljøer hvor homser skal «helbredes»! For, hevdes det, å bli glad i noen av sitt eget kjønn strider mot Guds ord.

Det er for øvrig litt morsomt å ha i minnet at da tusenvis av mennesker sluttet opp om Prideparaden for Ørsta/Volda, midt i bedehusbeltet på Nordvestlandet, tidligere i år, var det mange som ble mobilisert til å delta av et avisinnlegg fra en prest av den mer konservative typen, som fordømte Pride-paraden. Man kan vel si at hans fordømmelse virket mot sin hensikt!

Men videre: Vi vet at det stadig skjer i Norge anno 2018 at mennesker blir utsatt for vold på grunn av sin seksuelle identitet. Det er også men kjensgjerning.

For å forenkle det litt: Til tross for at vi er kommet langt i offisiell aksept av mangfoldet, gjennom lover og forskrifter, så finnes det sterke understrømmer ute i samfunnet som stadig henger igjen i gamle fordommer, som ikke har hengt med i den utviklingen vi ellers ser. Det er for øvrig det samme vi opplever når det gjelder rasisme.

Og da er vi endelig tilbake til dagen i dag, til historiens første Pride-parade i Brumunddal. Og til kronikken til Odd Kristian Lindebrække Ophus.

Han betegner «Vend rasismen ryggen»-kampanjen på 90-tallet som noe av det byen kan være mest stolt av. Men, som det heter i en gammel sang: «He is dead, but he won't lie down».

Sjøl om Brumunddal i sin tid tok et grundig oppgjør med rasismen, fikk vi se at understrømmene stadig eksisterte da asyldebatten blusset opp for få år siden.

I mange år har det vært snakk om hvordan mennesker har kommet ut av skapet og stått fram med sin legning.

Men målet må ikke være at flere skal komme ut av skap eller skuffer. Målet må være at vi kan fjerne hele skapet, at vi kan akseptere hverandre slik vi er, at det faktisk skal være helt uinteressant om du er hetero eller homse, om du er lesbe, eller transperson.

Kan dagens Pride-parade hjelpe samfunnet til å nå det målet, har vi tatt et nytt skritt på vegen – den riktige vegen. Den vegen som sier at vi alle har en egenverdi, uavhengig av legning. Og at samfunnet vårt er åpent og raust nok til å akseptere det.

Vi sees i Pride-paraden, uavhengig av hvem og hva vi er. Det er faktisk hele poenget. Og kanskje sitter han Alf der oppe og titter ned på oss med et skeivt smil og tenker: Ja, nå er vi der snart.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags