Jeg har behov for å skrive et innlegg som mamma til barn av en brannmann.

Bak hver vellykket mann står en sterk kvinne heter det. Bak hver brannutrykning venter en trofast livspartner, alltid like spent på om han kommer trygt hjem. For hver utrykning lever livspartneren i frykt for at han skal bli skadd eller miste livet i en brann, familiekrise eller noe annet de blir utkalt til. Det er alltid frykt for at brannkonstabelen skal få psykiske plager etter å se mennesker som dør på forferdelig vis for eksempel i trafikkulykke.

Bak en brannkonstabel står det ofte en familie. En familie som setter livet sitt på vent fordi forelderen må passe på resten av kommunens befolkning. Å være brannkonstabel er en livsstil, ikke bare en vanlig jobb.

I vår familie, hvor min mann har vært i brannvesenet hele sitt voksne liv har både barna og jeg erfart en far, en mann som plutselig må dra fra lek med barna, middagen, fritidsaktiviteter eller kveldskos.

Det verste er nettene, hvor familien plutselig blir vekt av alarmen, brannkonstabelen drar, livspartneren blir liggende våken og lure på om det går bra denne gangen. Når mannen kommer hjem blir han ofte liggende lenge før han får sovne. Bare tenk på alle opplevelsene han skal fordøye før han får sovnet igjen. Noen ganger må vi ha nattlige samtaler sammen slik at vi sovner. Nettene blir korte, og dagen etter tung. Noen ganger blir far liggende sovende på sofaen mye av ettermiddagen. Den tiden hvor våre egne barn ønsker og trenger tid med faren sin.

Jeg, som livspartner blir stående igjen med ansvar for barna og all organisering av dagen, igjen og igjen, som mannens høyre hånd. Jobben som brannkonstabel tar mye mer av livene våre enn bare de timene mannen min er på utrykning og får betalt for. Derfor er det viktig at brannkonstablene har respektabel lønn. En lønn brannkonstablene kan akseptere.