Det er en varm vårdag, det er lukt av grillmat og latter fra naboungene som hopper på trampoline. På dette tidspunktet er det soldater og redningsmannskap ved en av boligblokkene i den ukrainske byen Odessa. Tre måneder gamle Kira har blitt drept i et russisk rakettangrep.

Dette har blitt en hverdag for de fleste i mitt hjemland, Ukraina. I over to måneder har mitt lille Ukraina stått imot Russlands militære aggresjon. I løpet av denne tiden har hjemlandet mitt opplevd enorme rakettangrep, flere totalt ødelagte byer, mange tusen drepte og torturerte sivile, voldtatte kvinner og barn. Ødelagte skjebner, fratatte liv. Til tross for dette, står ukrainere imot, samlet og samkjørt, og viser kraftig motstand. Ukrainere har mye å kjempe for: Sitt vakre land, sine hjem, sin kultur, retten til å bestemme selv og bygge et samfunn de ønsker å bo i.

Tanken på den brutale russiske invasjonen av Ukraina bringer meg tilbake til barndommen og den russiske landsbyen der jeg tilbrakte mine sommerferier hos mammas familie. Jeg er nemlig halvt russisk, halvt ukrainsk.

Jeg husker den første sommeren vi ikke kunne reise til Russland, fordi krigen i Tsjetsjenia brøt ut. Foreldrene vurderte at det var best å la være reise, selv om krigen foregikk på det tsjetsjenske territorium. Da krigen var over kunne vi besøke mammas familie i Russland igjen. Jeg fikk høre mine slektninger snakket om russiske fredssoldater som frigjorde Tsjetsjenia fra «slemme» tsjetsjenere, som var en trussel mot Russland. De var stolte av de russiske militære styrker som «forsvarte» landet.

Når jeg hører om mange unge russiske soldater som er sendt som kanonføde til krigen mot Ukraina, tenker jeg tilbake på nabogutten Pavel i den russiske landsbyen. Gjennom Pavel hadde jeg mitt første møte med krig. Pavel var 19, han ble sendt til den første tsjetsjenske kampanje som 18-åring. Han var den eneste fra sin bataljon som overlevde. Pavel var hardt skadet, både fysisk og psykisk. Det var skremmende å se han igjen. Han gikk rart, han snakket rart. Han var ikke seg selv. Han kunne tenne på fjøset på gårdsplassen til sine egne foreldre, eller små bygninger rundt omkring på landsbygda. Folk i bygda kalte han for «dumming» og var lei han, han var en byrde for bygdesamfunnet. Samtidig snakket de stolt om at Russland vant krigen.

Når jeg hører om vaskemaskiner, iPader og andre husgjenstander som russiske soldater har stjålet fra ukrainske hjem, tenker jeg tilbake på mannen til min russiske kusine. Han vervet seg til begge tsjetsjenske kampanjene for å tjene penger til oppussing av hus. Familien og venner sa at han forsvarte landet sitt, og alle virket stolte av det.

Når jeg hører om tortur, voldtekter og drap på ukrainere tenker jeg tilbake på den tsjetsjenske krigen og russeres beundring av sine soldater og deres «frigjørelsesopperasjon» i Tsjetsjenia.

Når jeg leser norske krigseksperter forteller at tortur og voldtekter mot sivile under krig er et vanlig fenomen i det russiske militæret, tenker jeg tilbake på mannen til kusina mi. Når familien skrøt av han og andre soldater som «forsvarte» Russland i den tsjetsjenske krigen, var han alltid taus og så ned i gulvet.

Som barn var jeg forvirret. Jeg lurte på hvorfor russiske soldater måtte dra til Tsjetsjenia og krige der for å forsvare sitt hjemland. Det var vel ingen som angrep Russland. Hvorfor var folket i bygda så stolte av landets militære, men viste avsky mot Pavel og ikke sørget for å hjelpe han? Forsto soldatene hva de kriget for og hvorfor? Som voksen har jeg fått svar på noen av mine spørsmål. Samtidig er det mange nye spørsmål. Hvorfor velger mange russere å tro på russiske medier framfor sine ukrainske slektninger som forsøker å fortelle dem om livet i kjellere under konstant bombing? Hvorfor velger noen russere i Norge å støtte krigen i Ukraina mens andre russere fordømmer den? På tross av god tilgang til informasjonskilder for alle her i landet.

Imens fortsetter angrep på hjemlandet mitt, mange små sjeler som Kira mister livet, og politiet finner stadig flere massegraver med torturerte og drepte sivile. Mange ukrainere stiller seg i kø til forsvarets inntakspunkter, klare for å kjempe. De vet hva de har å kjempe for.