Barnevern? Jeg er bekymret for barnets beste

Av
DEL

LeserbrevJeg er bekymret. Jeg er bekymret for hva slags samfunnsmessige utfordringer vi vil møte i framtiden, hvordan ringvirkningene av dagens praksis vil utarte seg. Hva vil skje med velferdsstaten om vi om få tiår skal styres av titusenvis av barnevernsbarn/fosterbarn og pårørende som vi har «formet"/"laget» til å ha en grunnleggende mistillit til det offentlige. Være seg staten, helsevesen, barnevern, politi og ulike rettsinstanser.


Den grunnleggende tilliten svekkes daglig når man opplever at man ikke kan stole på dem som er der for å hjelpe. Når løgner dokumenters av offentlig ansatte og legges fram som en dokumentert sannhet, finnes det ingen motsvar som man kan forsvare seg med. Når kritikk blir møtt med taushet, lukkede dører og standard fraser. Når klager blir avvist uten at de som har mottatt klagen går inn i den enkelte sak, men stoler blindt på at de som blir klaget inn har handlet rett, da finnes det i realiteten ingen klageinstans.


Når store barn ikke blir hørt eller småbarn rykkes ut av alt det kjente skaper vi traumer som ikke kan repareres. Tilknytning til foreldrene er sterkere enn noe, vi må jobbe hver dag for at barn som er plassert utenfor hjemmet i saker som ikke gjelder rus, vold eller misbruk, skal komme hjem igjen, aller helst ikke fjernes i utgangspunktet.


«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv ...»

Jeg har i lang tid observert og fulgt med på barnevernssaker, være seg polske konsuler, flyktninger fra norsk barnevern, og saker som er under sterkt press både fra norske og utenlandske aktører. Jeg har førstehåndsopplysninger om saksbehandlere som bryter sammen i retten og deretter slutter. Førstehåndsopplysninger om sakkyndige rapporter som for det meste inneholder gammelt materiale, der viktige nyere dokumenter er utelatt fordi de ikke passet inn i barnevernets versjon av saken. Førstehåndsopplysning om beredskapshjem og fosterhjem som blir forbigått når de ønsker å bli varig fosterhjem, fordi de kritiserer barnevernet i den enkelte sak.
Førstehåndsopplysning om en helsesøster som har uttalt at hun «er nødt til å holde seg inne med barnevernet». Førstehåndsopplysning om beredskapshjem som får beskjed om å være «lojale» mot barnevernet. Og førstehåndsopplysning om barnevernsansatte som ikke får vitne i retten fordi de ikke er enige i det tidligere saksbehandler har sagt/gjort.

Det som slår meg er hvor lite allmenn interesse og oppmerksomhet dette får. (Vet det kommer en del framover så det er bare å følge med). Nå må vi som kan legge ungene våre trygt i sine egne senger hver natt og tenker at det ikke angår oss. NÅ MÅ VI åpne øynene for et system som ødelegger familier og barn hver dag.

Et system som gjør det mulig å tjene penger på egne avgjørelser eventuelt få ros og kreditt fra en overordnet leder for å ha tatt raske, kostnadseffektive avgjørelser, er et system som MÅ forandres.

Det kan IKKE være slik at om barn plasseres i ukjent fosterhjem eller plasseres innad i familie/nettverk avgjøres av kommunens økonomi. Dette er FAKTA. Kommunene må selv dekke kostnad der det er snakk om familieplassering /nettverksplassering eller tiltak i hjemmet, mens staten dekker kostnaden av fosterforeldre som befinner seg utenfor den aktuelle kommune. Det er lett å forstå at en presset kommuneøkonomi vil føre til dragning mot avgjørelser som ser bra ut ovenfor egen leder. Det vet alle som jobber under et system der pengene og ressursene ikke strekker til.

For en liten stund tilbake foregikk det en stor kampanje der mødre og fedre sto fram med navn og bilde. Mange av disse foreldrene er blitt fratatt barna sine på antakelser om framtidig omsorgssvikt. Altså barnevernet har tatt fra dem barna på grunnlag som ikke handler om omsorgssvikt på daværende tidspunkt, vold, rus eller misbruk, men fordi sannsynligheten er stor for at de kommer til å gjøre det basert på blant annet vanskelig oppvekst, tidligere barnevernsbarn, dårlig økonomi, lite nettverk (les kvello-modellen), tidligere diagnoser osv. Det er det samme som å fengsle noen fordi det antas at de skal begå kriminelle handlinger i framtiden.
Jeg vet at dette også har skjedd i Ringsaker kommune.

På offentlig kritikk til fosterforeldre på mer eller mindre hatside (dette er skrevet for 6 md. siden, jeg har nå besluttet å bytte ut ordet hatside med sorggruppe for dem som er utsatt for umenneskelig behandling fra det offentlige) på Facebook om barnevern har jeg kommentert.


«Det finnes mange fosterhjem som gjør en fantastisk bra jobb, noen barn trenger faktisk å komme seg bort fra foreldrene. Husk fosterforeldrene har ingen rett til å vite noe om saken, og har dermed ingen forutsetning for å forstå at noe er galt. Dere må kritisere systemet i stedet. Systemet som gjør det mulig for saksbehandlere, sakkyndige, politi og advokater å handle slik de gjør i altfor mange saker, uten å måtte stå til ansvar for det de gjør. Jeg vet om mange fosterforeldre som jobber hver dag for å få ungene hjem til biologiske foreldre, dessverre uten særlig gehør fra barnevernet og saksbehandler fordi; «barnevernet tar ikke feil», og de beskytter sine egne. Vet det er vanskelig, men ikke mist troen på at det finnes gode mennesker med ryggrad, integritet og en god porsjon etikk og moral som kjemper for barna. Når det er sagt så blir de dessverre altfor ofte skviset ut og mister muligheten til flere oppdrag om de kritiserer i for stor grad. Dette gjelder for øvrig både sakkyndige og advokater, og selv saksbehandlere i barnevernet opplever å bli presset ut av jobben om de ikke står i presset. Det er kulturen og profitten vi må til livs, og det er den som må kritiseres.»


Her ble jeg møtt med hatmeldinger, og hentydninger om at jeg mest sannsynlig opererte som moldvarp. Grunnleggende mistillit er en sannhet og jeg klandrer dem ikke.


Lytt til historiene og lytt til barna, og glem ikke at hver og en av oss er personlig ansvarlig for det vi gjør.


Vi må sette søkelys på konstruktiv kritikk som kommer fra fagfolk som har sett det innenfra. Barnevernsansatte, ledere og politi må jobbe slik at de tåler å bli eksponert offentlig, de kan ikke fortsette å jobbe i det skjulte og skjule seg bak personvern. Vi må sørge for at barnevernet får de ressurser og verktøy som gir de muligheten til å hjelpe de barna som trenger det. De må også bli stilt til ansvar for avgjørelser som blir tatt på sviktende grunnlag, som får alvorlige konsekvenser for barna.

Vi er ikke spesielt interessert i å avdekke disse feilene. Slik har det bestandig vært, ta en titt på «skammens historie» (Skammens historie, bok, Den norske stats mørke sider 1814–2014 av Thomas Vestgården). Dessverre vil vi om noen år få lignende historier fra dagens «arbeidsøkt», vi lærer aldri! Ansvarsfraskrivelse i alle ledd (jf. Nürnberg kommisjonen), og ukontrollert makt (jf. «Stanford Prison Experiment» og «Milgram eksperimentet», for å nevne noen eksempler) fører til at vi mennesker potensielt er farlige for hverandre.

Slik det er i dag er sosiale medier eneste måten å bli hørt, både på godt og vondt, så lenge avisene vegrer seg for å ta i disse saken. Det vil fortsette helt til vi får et barnevernssystem som fungerer, der avgjørelser og pengestrøm tåler dagens lys.


PS Dette brevet ble skrevet for ca. 6 md. siden, jeg sendte til ordfører, fylkesmann, Bufetat, Bufdir og Ringsaker Blad, ingen har foreløpig vist nevneverdig interesse. Nå i lys av det som skjer i Samnanger ser jeg meg nødt til å fortelle at det dessverre ikke bare er Samnanger som sliter med betente saker innen barnevern. Kanskje er tiden mer moden nå?

Dette er dermed også en støtteerklæring til ordføreren i Samnanger, Knut Harald Frøland, som ønsker en rettferdig rettergang for de totalt 9 barna og familiene deres i Samnanger, som har blitt utsatt for systematisk overtramp og grove overgrep fra det offentlige. En kamp som ikke nødvendigvis viser barnevernsansatte, barnevernsleder og deres fagforening fra sin beste side.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags