De fortvilte – ser vi dem?

Av
DEL

LeserbrevI min tjeneste i Kirkens SOS har jeg hatt kontakt med mange fortvilte mennesker som ikke får hjelp i systemene våre. De finner ikke fram, de føler seg avvist, de tør ikke ta kontakt av forskjellige grunner. Det kan være redsel for at barnevernet skal ta barna deres, de er redde for ikke å bli forstått eller å bli misforstått, de er redde for ikke å bli trodd – eller de blir truet av foreldre/ektefelle/samboer/kjæreste/«elsker» til å la være å søke hjelp. Eller de blir hindret fordi politikere og administrasjoner lager vanskelige, nærmest uforståelige systemer og skjemaer som fremmedgjør utsatte mennesker og bidrar til å holde dem borte fra å søke hjelp.

Noen ganger lurer jeg på hvor årvåkne vi er som medmennesker, enten som «sivile»: Arbeidsgivere, arbeidskamerater, naboer – eller i samfunnstjeneste: I helsevesen, skole, rusomsorg, NAV, politi.

Jeg snakker med mennesker som er blitt misbrukt av sine foreldre over år. Når de forferdelige minnene dukker opp, er det måneders ventetid på psykolog. I mellomtida tar noen livet sitt.

Jeg snakker med mennesker som har vokst opp i så fattige kår at de har måttet stjele mat og ved for å holde sulten og kulden ute. I dagens Norge!

Jeg snakker med enslige mødre som ikke tør oppsøke hjelp fordi de tror barnevernet vil ta fra dem det eneste de har å leve for. Hvem har skapt denne redselen? Hvor er de mange historiene om da barnevernet reddet mor og barn og ga dem så å si livet tilbake? Det vi hører om, er de ytterst få gangene barnevernet på til dels brutalt vis tar barn fra fortvilte foreldre! Er det noe rart at foreldre som føler seg mislykket, ikke tør å ta kontakt?

Hvorfor er det så mange fortvilte, selv i vårt velferdssamfunn? Hvorfor ser vi ikke? Hvorfor klarer vi i så liten grad å sense at folk trenger medmennesker, privat og i offentlige «vesener»? Jeg har selv vært lærer og rektor, og lurer på hvor mange jeg ikke har sett.

Vi trenger mange flere i Kirkens SOS som kan være medmennesker for alle de utsatte og fortvilte. Vi trenger alle å være årvåkne medmennesker som ikke dømmer, men tilbyr vår medmenneskelighet. Uavhengig av alle de forskjellige tingene som altfor ofte får lov å lage kunstige skiller mellom oss, nettopp som medmennesker!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags