Hva hadde Distrikts-Norge og nordmenn vært uten hyttelivet?

Hanne Alstrup Velure - Leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS

Hanne Alstrup Velure - Leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS Foto:

Av
DEL

LeserbrevNINA-forsker Bjørn P. Kaltenborn har over tid ytret seg negativt om norsk hyttebygging. Kronargumentet hans har tidligere vært «kraftig nedbygging av norsk natur». Nå vil NINA-forskere «stikke hull på myten om lokal verdiskaping», og mener koronakrisen har vist at hyttefenomenet ikke er bærekraftig. Det trengs en mer edruelig tilnærming der annen forskning tas inn – da ville han evnet å se bærekraft i et større perspektiv og stilt seg spørsmålet: Hva hadde Distrikts-Norge og nordmenn vært uten hyttelivet?

Fotavtrykket til Norges nesten 500.000 hytter dekker kun 0,14 prosent – 1,4 tusendeler – av Norges fastland. Det norske hyttelivet har til gjengjeld åpenbare positive samfunnsmessige konsekvenser både lokalt og nasjonalt, langt ut over det næringsmessige og økonomiske. Hytteutbygging er for mange utmarkskommuner en grunnpilar for bosetting og utvikling. Menon Economics beskrev i en rapport desember 2018 økonomiske ringvirkninger og betydning av hytteaktivitet i Ringsaker-fjellet; hele 2 milliarder kroner årlig i verdiskaping. Østlandsforskning kom i oktober 2019 med rapporten «Fritidsboliger som vekstimpuls i fjellområdet» og jobber nå i lys av koronakrisen med «bortfallsforskning». Virkningene av hytteforbudet som ble innført i noen måneder som koronatiltak, vil indikere betydningen av hyttefenomenet for lokalt – og nasjonalt – næringsliv.

Så viser Kaltenborn til kommuneøkonomien og tjenesteproduksjonen i store hyttekommuner – og her er jeg enig; det må et annet politisk rammeverk til for å sikre bærekraft rundt hyttefenomenet slik at kommuneøkonomien speiler hvordan nordmenn faktisk lever sine liv.

Det særnorske hyttefenomenet er en av de viktigste motkrefter til avfolkning og «attgroing» – to av Norges største samfunnsutfordringer. Hyttefolket er rene vitamintilskuddet for distriktene – det må man også i den helhetlige norske politikken ta inn over seg. I mange av landets distriktskommuner er folketallsutviklingen negativ og befolkningen aldrende. Men i ferier, helger og stadig mer også i midtuken mangedobles folketallet eller – mer korrekt – brukertallet i distriktene. Deltidsinnbyggerne er aktive, ressurssterke forbrukere og deltakere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet.

For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg og annen serviceyting, for lokal handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig bidrag til driftsgrunnlaget for de tjenester som tilbys både lokalbefolkning og ikke minst norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk; noen av disse er de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utenbygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder – land og by bindes sammen på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet. Hyttelivet bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling – også om naturmangfold og bærekraftig bruk av naturen – mellom by og distrikt. Med tanke på at 33 prosent av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på bygda, er fremmedgjøring mellom bygd og by en økende utfordring som motvirkes av hyttefenomenet.

Dersom bare halvparten av norske hytteeiere i stedet hadde kjøpt seg fritidsbolig i utlandet, kan man raskt tenke seg hvordan dette hadde slått ut på bruk av bil og fly i klimaregnskapet.

De viktige positive ringvirkninger av hytteutbygging er underkommunisert – det samme er de utfordringer som reiser seg og som må løses – men ikke med statlige føringer mot og stopp i hyttebygging! I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under «andre samfunnsinteresser» og som en motsats til «viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur»; det er for snevert. I mange distriktskommuner er det to-tre, helt opp til fem ganger så mange hytter som fastboliger og gjennomsnittlig brukertall pr. hytte er betydelig større enn per fastbolig. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1–4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som «deltidsbolig». Forskere snakker om «flerhushjemmet» og «deltidsinnbyggere» i distriktene. Allikevel – hyttefolket teller ikke med. Hvordan hyttelivet bidrar positivt til levende bygder og motvirker ødelegging av norske distrikter – til forskjell fra blant annet Sverige – men også at det er utfordringer som må løses, har altfor lenge gått under den politiske radaren.

Fenomenet reiser utfordringer rundt lokalisering, dimensjonering og finansiering av lovpålagt offentlig tjenesteproduksjon og infrastruktur. Helse- og beredskapstjenester men også stadig mer annen velferd må innrettes etter hvordan nordmenn faktisk lever sine liv. Den humankapitalen som hyttefolket utgjør bør samtidig i mye større grad dras inn i hyttekommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner. Behovet for en nasjonal hyttepolitikk tvinger seg fram – til beste for kommunens innbyggere, deltidsinnbyggere og til syvende og sist – hele Norge!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags