Hvem betaler kostnadene ved skolenedlegging?

Av
DEL

LeserbrevDet var med stor undring og fortvilelse at jeg leste om Rådmannens forslag om at fire skole i Ringsaker var foreslått nedlagt.

Kvalitet blir ofte knyttet opp til skolestørrelse. En skole er ikke en fabrikk, som kan ligge hvor som helst og likevel gi samme kvalitet på produktet. Den betydningen skolens beliggenhet har for utdanningens kvalitet og innhold er sjelden nevnt. Viktigheten av elevenes læring som deltakere i et lokalsamfunn, blir neglisjert. En grunnregel for all god læring er å gå fra det kjente til det ukjente. Dersom skolen skal gi motivasjon og mening for elevene, må opplæringen knyttes opp til elevens hverdag. Opplæringen til samfunnsaktive medborgere må starte i og knyttes til elevenes nærmiljø. Skolen må jobbe sammen med foreldre og nærmiljøet for å få til en helhetlig opplæring som støtter elevene i deres personlige utvikling og identitetsutvikling og lærer dem hvordan de kan bidra aktivt i samfunnet.

Når skolen sentraliseres blir transport «et fag» som det brukes mye tid på. Drosja henter barna der de bor. Som oftest blir transportetappen lengre enn avstanden mellom hjem og skole, siden flere barn bruker samme transportmiddel. Når barnet ikke lenger kan gå til skolen, men må transporteres, er det uheldig for barnets fysiske utvikling.

Hvem er det så som betaler kostnadene som følger av nedlegging?
Fylket betaler som hovedregel størsteparten av skyssutgiftene, som selvfølgelig øker når skolen sentraliseres. Kommunen trenger derfor i liten grad å ta hensyn til skyssutgiftene og disse preger ikke regnestykket, selv om pengene til sjuende og sist kommer fra samme lomme: Skattebetalerens. Andre kostnader veltes i all hovedsak over på dem som bor i utkantene. Disse kostnadene blir «privatisert» og regnes heller ikke inn i det kommuneøkonomiske regnestykket. Det dreier seg i første rekke om verdien på boliger, som faller når ei grend mister skolen sin. Boligen er i regelen familiens «sparebøsse». Når kommunestyret fatter vedtak om nedlegging, kan det sies at de også tar hull på de berørte familienes «sparebøsse» og tømmer ut en god del av innholdet. Dette vil ofte gjøre det til en altfor stor økonomisk belastning å flytte nærmere skolen. Følgen blir derfor at ungene, helt ned til 6 års alder, får den største belastningen. Deres arbeidsreiser forlenges. Det blir mindre tid til lekser og leik.


Disse omkostningene kommer ikke fram i det regnestykket som kommunene setter opp ved nedlegging av skoler. Til sjuende og sist kan dette regnestykket bare bli positivt fordi barnas tid ikke verdsettes. Dette skjer selv om barna arbeider med noe veldig viktig: Sin egen kvalifisering. Brukt tid prissettes ellers regelmessig i samfunnsøkonomisk sammenheng, bare ikke når det gjelder barn og skoleskyss. Derfor kan barnas tid beslaglegges uten kostnader for å saldere de kommunale budsjettene. De aller fleste vil være enige i at et demokrati kjennetegnes av hvordan det behandler svake grupper og minoriteter. Når seksåringer i utkantstrøkene brukes som salderingspost i kommunebudsjettene, er det ikke et vakkert trekk ved det norske demokratiet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags