Hvem skal gå ned i lønn – når «alle skal med"?

Av
DEL

LeserbrevAdministrerende direktør i Norsk Industri, Stein Øyvind Lier-Hansen, uttalte forleden, sitat; «Vi trenger egentlig å forhandle lønna ned» ved årets tariffoppgjør. Med begrunnelsen at å gjennomføre lønnsforhandlinger i dagens nasjonale og internasjonale krisesituasjon – er «et lite eksperiment».

Hva er sosialdemokratiets svar på dette?

Det må erkjennes at Arbeiderpartiet, siden begynnelsen av 2000-tallet, gradvis har gått fra å tenke samfunnsøkonomisk over til å tenke mer bedriftsøkonomisk.

Målet om «arbeid til alle» taper stadig terreng. Stadig flere oppdrag og jobber overlates til utenlandske selskaper, ofte med utenlandske ansatte.
I tillegg til utflagging av lønnsomme norske virksomheter, privatiseringer av offentlige virksomheter, verdier og ressurser, samt råstoff som sendes til lavkostland for bearbeiding m.v. For å maksimere bedriftsøkonomisk profitt, benyttes ofte uorganisert arbeidskraft, som ikke stiller samme krav til lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere.
Med EØS-loven som verktøy, og Sir Leon Brittan – og tidligere kommissær i Europakommisjonen sine ord om at «De fattige må få fortrinn til å dumpe lønninger for å vinne fram (for å få seg en jobb)», har det samfunnsøkonomiske perspektivet dessverre måttet vike, og på bekostning av et velorganisert arbeidsliv.

Ifølge SSBs levekårsundersøkelse, har utviklingen i arbeidslivet medført at om lag 30 % av arbeidsstyrken ikke har fått reallønnsvekst siden begynnelsen av 2000-tallet, og hvor noen sågar har gått ned i lønn.

Den eksplosive økningen i lederlønninger representerer et stort samfunnsøkonomisk problem. Særlig innen det offentlige, som tar en stadig større andel av de offentlige budsjettene.

De økte offentlige lønningene er i stor grad blitt finansiert gjennom å innføre flere nye – og øke avgifter, øke priser på velferdstjenester og nedbygging av velferdsstaten, og gjennom å underregulere trygdeytelser og sosiale stønader. Et usolidarisk system som bare skaper flere nyfattige og et utenforskap.

Nedgang i lønnsutvikling hos veldig mange arbeidstakere og trygdede, har den effekt at de offentlige skatteinntektene går ned, samt at redusert kjøpekraft ikke generer flere nye arbeidsplasser.

Sosialdemokratiet utfordres dermed til å tegne et framtidig vegvalg, som gir trygghet for inntekt og velferd hos norske arbeidstakere, trygdede, og de som står utenfor arbeidsmarkedet. En rettferdig fordelingspolitikk er blitt for utydelig for mange i dag. Det handler om å ta et oppgjør med alle dem som ikke vil bidra økonomisk til fellesskapet (skatteunndragere, skatteplanleggere, skatteflyktninger og den økonomiske kriminaliteten mv.).

Med en kroneverdi, som over tid har vært i fritt fall, er lønnsmottakere og trygdedes lønninger blitt stadig mindre verdt.

Stein Øyvind Lier-Hansen i Norsk industri sin medisin blir dermed helt feil. Det er de som ikke har fått følge med på lønnsutviklingen – som må gis et betydelig inntektsløft ved årets tariff- og trygdeoppgjør! Det er omfordeling av kjøpekraft som er virkemiddelet som kan få opp farten i det norske arbeidslivet. Ikke gjennom økonomisk stagnasjon hos arbeidstakere.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags