La grendeskolene leve. De er viktigere enn man tror

Av

Den pedagogiske stridsøksa.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi skriver på veggene, det betyr ingenting, skolen skal rives. Det er ikke noe vits å gjøre noe her, skolen skal rives. Skolen skal rives.

Disse ordene sitter ferskt i minne hos meg, og da skal vi helt tilbake til 2006, om ikke tidligere, da medelever jeg gikk sammen med ofte tok seg til rette med å pirke av maling fra veggene på Fagernes, eller gledelig tillot seg å «gi litt ekstra blaffen» med det ene og det andre. Enda er vi der. Grendeskolene skal legges ned. Elevene skal sendes til andre skoler. Bedre skoler. Grendeskolene er ikke noe verdt lenger, de har mistet sin posisjon i utdanningsløpet, fordi alle vet at de som kommer fra mindre skoler får dårligere resultater; på hvilket grunnlag? På grunnlag av nasjonale prøver? Kartleggingsprøver? Hvor en skole med 80 elever sammenligner seg selv opp mot en skole med 560 elever fra ulike mestringsnivå? Eller opp mot en skole som aktivt har tatt ut alle de elevene som de vet ikke vil kunne score bra nok til å holde nivået på topp? Hva tror du dette gjør med elevene i skolen, eller de flittige, utholdende lærerne som står i denne usikkerheten år inn og år ut? Med mindre man har kjent på den usikkerheten skal man være forsiktig å uttale seg. Fordi vi kommer aldri til det punktet hvor det er bestemt at skolen skal legges det. Man snakker bare om det. Diskuterer det. Truer med det.

Nå skal skolen legges ned. Det sa de for 14 år siden, og enda har det ikke blitt gjort. Tomme trusler.

Disse truslene, altfor høy tankene som når barns ører, ødelegger moralen. Det ødelegger stoltheten og identiteten til en elev, for hva er en elev uten skole, og hva er en lærer uten en arbeidsplass? Ingenting. De er ingenting, utenom en kasteball det «ikke er så farlig med». Vi plasserer dem på de nærmeste storskolene, stedene hvor gresset er grønnere og alle problemer løses, hvor klassen på 14 stykker blir erstattet med 28 og en lærer som prøver sitt beste å nå ut til alle sammen. Storskolen, stedet som skal løse alles problemer.

Økonomi dras opp som en heftig gjenganger i argumentasjonen. Det er dyrt å drive skole. Det er dyrt å betale lærere. Selvsagt skal det være dyrt. Kvalitet koster, og kvaliteten forsvinner fort når man kommer til store skoler hvor lærere fort blir syke grunnet stress, overarbeid og utbrenning. Hva skjer der? Vikarer. Man henter en vanlig Ola nordmann inn, en med godkjent utdanning fra videregående, overlater en klasse i hendene på noen som så vidt har rukket å komme seg ut av livet fra videregående. Da er det billig, da er det bra og da er det godt med storskoler. Fordi det er kultur å ha vikarer som ikke enda har fylt 20, det er kultur å la ufaglærte stå i et klasserom og ha ansvar for barns utvikling. Det er kultur. Det er billig. Billig er blitt den nye kulturen, og det er faktisk skremmende; er det da ikke bedre med den lille skolen, på 80 elever, med akkurat nok lærere som gjør den jobben de skal? Kan vi ikke ha tillit til de lærerne som står i det? Jeg skyter fra hofta og regner med at ressursene på grendeskolen er tynne, om ikke loslitte, for dette er et problem man kjenner igjen over hele Norge. Større betyr ikke bedre, for størrelse kommer bare an på hvordan man bruker det. Smått er også bra, så lenge lærerne er bra. Større kan fort bli for mye, og det kan fort ende opp i lærere som blir utmattet og som må trekke seg vekk. Da er større blitt verre, og det vil da gå utover barna, elevene. Hadde det da ikke vært bedre å la grendeskolene gå sin gang?

Noen leser dette, noen som ikke har jobbet i skolen, og tenker; du vet ikke hva du snakker om, du er blendet av bydgestoltheten. Kanskje jeg er det, men er ikke de forkjemperne av store skoler de samme? Blendet av godhetsfølelsen de selv sitter med? Jeg har vært på små skoler, jeg har vært på store skoler. Selv står jeg i en hverdag fra enhetsskolen som får meg til å titte bort på grendeskolene, stedet hvor det er en klasse på hvert trinn og hvor man har muligheten til å bygge tette relasjoner med klassen sin. Nei, jeg sier ikke at man ikke får tette relasjoner på store skoler. Man får dem der også. Jeg har dem. Jeg er kontaktlærer, og jeg har ansvar for mange barn på en stor skole.

En av mange som står i det, kan jeg se både det positive og det negative med skoler som flyter over med barn. Det blir for mange. Man rekker ikke å hjelpe alle. Dette er noe mange lærere vil kjenne seg igjen i, fordi de skal innom så mange barn hver eneste dag. Det er jobben vår. Vi rekker ikke å få gjort jobben vår, det er for mange. Hadde det da ikke vært en tanke om å la grendeskolene være, for å videre fordele barn jevnere? For å lette hverdagen til mange lærere?

Når jeg skriver om grendeskolene, blir det personlig. Personlig som lærer, fordi jeg ser at enhetsskolen med 560 elever ikke er for alle sammen. Personlig som menneske, fordi jeg vil så gjerne at alle skal oppleve samhold. Personlig som tidligere elev, fordi jeg lærte alt jeg skulle selv på liten skole. Grendeskolebarn har ikke lavere suksess i livet. Noen blir lærere, andre elektrikere, noen snekre og andre psykologer, helsefagarbeidere. Alle finner sin veg, alle fant sin veg.

Man snakker om dårlige resultater på prøver. Hvordan skolen kommer til kort sammenlignet med mange andre skoler, men kan man forvente det samme når skolene står på forskjellige poler? Sammenligner man seg med en skole med mange ressurser, når en selv har ingenting å må gjøre det beste ut av hva man har, blir det riktig? Det er som illustrasjonen om elefanten som skal klatre i tre; vi har alle ulike forutsetninger. Hvis det er lave resultater alene som trigger «nedleggelses-lysten», så har vi kommet i et farlig tankemønster. Se på resultatene. Jobb med dem. Veiled lærere. Finn ut hvor skoen trykker. Nasjonale prøver sier bare en liten del av hvordan læringsmiljøet er, hvordan klassemiljøet er. Det er et resultat, fra en rekke krevende prøver som voksne utenfor utdanningssystemet har glemt hvordan kjennes. Det blir for enkelt å si «fjern det», når noe ikke funker. For i så fall burde man vel kunne si det om er enn skoler?

Jeg er en forkjemper for grendeskoler. Ikke fordi jeg er blendet av bygdestoltheten. Ikke fordi jeg tror det er løsningen på alle verdens problemer, men fordi jeg vet det funker. Fordi jeg vet at det er de foreldrene som ønsker å oppdra barna sine i bygda. I dette trygge, nære miljøet hvor «alle kjenner alle». Det er godt det. Det er trygt det. Og så lenge vi holder på lærerne, gir dem veiledning de har nytte av, og skolen viser at den fungerer; hva er egentlig problemet?

La grendeskolene leve. De er viktigere enn man tror.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags