Griser som skriker

Av
DEL

LeserbrevHvorfor skriker grisen?

En ung mor går tur i Alnaparken en ettermiddag sommeren 2001. Da hun passerer Fatland Slakteri stopper både hunden, barnet og moren brått. For fra slakteriet høres det fryktelige hyl. Moren vet lite om griser og er ikke i stand til å tolke skrikene, men hun blir likevel så urolig og bekymret at hun kontakter ledelsen hos Fatland slakteri dagen etter. «Hvorfor skriker grisene deres?» spør hun. Ledelsen svarer: «Grisen skriker uansett, de skriker bare noen tar på dem.» Kvinnen nøler, men tror på dem, og går sin vei.

Nesten tjue år senere hører kvinnen det samme blir sagt. «Grisen skriker uansett.»
Men nå vet både kvinnen og vi andre hvorfor. Vi vet at grisen kan forvente både smerte og tvang fra den dagen den blir født. Vi har sett NRKs dokumentar om norsk svinenæring. Vi vet at vold og tvang er en del av drifta. Vi har lest Norsvins anmodning om å slå i hjel det som Norsvin kaller for «drittgris». Vi vet at det i snitt dør tre grisunger i hvert kull. De dør først og fremst av kulde, av sult og av skader som moren ikke klarer å unngå å påføre dem. Vi vet at grisungene blir kirurgisk kastrerte, med den smerten det medfører, selv om det finnes en vaksine som hindrer rånelukt. Vi vet at grisene aldri kommer ut, aldri kjenner solen varme, eller vinden blåse, at de aldri får rote i søle. Vi vet at de kjeder seg, at de frustrerte, at de sloss, at de biter halene av hverandre. Vi vet at de har et trist og monotont liv. Vi har lest Mattilsynets rapporter fra inspeksjonene i Rogaland. Vi forstår at grisenes skjebne er verre enn det vi hadde forestilt oss. Vi leser om griser som står sitt liv i stummende mørke, om griser som tørster, sulter. Om syke, døende og døde griser. Griser som verken blir behandlet med antibiotika eller smertestillende. Om griser som lider fra fødsel til død.

Daglig ser kvinnen griser på vei til døden. Griser som skal drives, som skal gasses og føle både kvelningsfornemmelse og panikk. Griser som skal stikkes.
Furuseth slakterier har en smilende gris som logo. Nå vet kvinnen at grisen ikke har noen grunn til å smile. Derimot vet hun at den har all verdens grunn til å skrike.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags