De eldre skal leve livet

Av
DEL

LeserbrevHelse- og omsorgsdepartementet la i 2018 fram Stortingsmelding – meld. St. 15 (2017–2018) – «Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre». 2020 er året da innholdet i framtidens eldreomsorg skal kartlegges. Regjeringen produserer mange gode tanker og ideer, men sier ingenting om hvilke økonomiske rammer det skal planlegges etter. Mye jobb, kan dermed ende med dårlig resultat?

Hvordan definerer vi i begrepet «eldreomsorg» i dag? Er vi fornøyd med at samfunnet fyller de medisinske behovene, og det mest praktiske for at eldre skal klare seg gjennom hverdagen? Hva med den sosiale omsorgen? Den viktigste kilden til velvære synes å ha blitt definert bort mange steder.

For å definere eldre og uføres behov – er kommunikasjon mellom generasjoner viktig. Opplever vi en mangel på sådan i dag?

Forståelsen for hverandres behov har endret seg betydelig fra storfamiliens tid – den gangen unge og eldre bodde, levde og tok vare på hverandre, til dagens virkelighet hvor generasjoner lever atskilt fra hverandre. Ofte med store reiseavstander.

Med overgangen til kjernefamilier, er daglig fysisk og visuell kontakt ofte blitt erstattet med korte telefonsamtaler, i hovedsak mellom de voksne, hvor alle opplever at de «har det bra».
I tillegg har det vokst fram mange ensligledede hjem, hvor rettssamfunnet har støtet ut far og fars slekt ut av barnets/ barnas liv. I barnevernssaker er ofte begge barnas foreldre og slektsledd definert ut av barnas liv. Hva gjør det med mange unge sin forståelse og evner til å ivareta eldre og motsatt når politikken bestemmes?

Mange unge og voksne skjønner derfor ikke hvorfor besteforeldrenes kognitive evner og ferdigheter, syn o.l. ikke strekker til for å betjene smarttelefoner, PC-er, vipse penger, programmere TV osv., og hvor nye teknologi og betjeningsmuligheter utvikles daglig. Selv offentlige instanser (NAV), banker, aviser m.fl. evner ikke å se at eldre kan ha begrensninger i forhold til den teknologiske samfunnsutviklingen.

Landet har nærmere en million pensjonister i dag. Det er blitt et demokratisk problem at eldre ofte er kraftig underrepresentert i kommune- og fylkesstyrer, storting og andre beslutningsorgan. Hvem ivaretar de eldre sin sak i disse foraene, som stadig oftere fylles med unge og høyt utdannede?

Med endringene i familiemønstrene, og aldring, oppstår det et økende behov for offentlig omsorg i form av gamlehjem, sykehjem o.l.


Mer bruk av hjemmehjelp, ofte med for lav grunnbemanning/ underbemanning i omsorgstjenestene, mye bruk av vikarer mv., skaper mye ensomhet og lite kommunikasjon om hvordan de eldre faktisk har det. Og i dette bildet drukner ofte den sosiale omsorgen.

Det første vi mennesker slurver med når vi ikke skal på noe, eller at ingen kommer på besøk o.l., er å stelle seg, foreta tannpleie osv. Er det «å leve livet»? Eller tilsvarende når mangelfullt på tilsyn/ oppfølging for dem som trenger det medfører vekttap eller uttørring e.l.?

Det veldig mange eldre savner er å komme seg ut, møte andre, gå på kaffe, og gjøre ting som har vært viktig i livene deres. Det som gir livet kvalitet og mening. Med «Leve hele livet» må vi få den sosial omsorgen tilbake!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags