Vi er verdt å satse på, også i høyere utdanning!

Hanna Fu Man Koppang

Hanna Fu Man Koppang Foto:

Av
DEL

LeserbrevI forbindelse med FN-dagen for funksjonshemmede, 3. desember, ønsker Norges Handikapforbunds Ungdom Innlandet å ta opp temaet nedsatt funksjonsevne og høyere utdanning.

Statistikken er tydelig. Vi vet at 80 % av norske grunnskoler ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede. Vi vet at 64 % av barn med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående skole, mot 17 % i den øvrige befolkningen. Vi vet også at personer med nedsatt funksjonsevne har 4,5 ganger større sjanse for å være i arbeid dersom de har tatt høyere utdanning. I dag er bare ca. 44 % av befolkningen med nedsatt funksjonsevne, i yrkesaktiv alder, sysselsatt. Når det gjelder den øvrige
befolkningen, er sysselsettingen på 74 %. Det er altså store kontraster mellom situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og befolkningen ellers. I tillegg viser disse tallene at utdanning er en viktig faktor som kan øke sannsynligheten for at personer med nedsatt funksjonsevne kommer ut i arbeid betraktelig.

Politikerne fører en konsekvent politikk for få flere ut i arbeid, men ofte føler jeg at de ikke har satt seg helt inn i problematikken. Hvis man skal bygge hus, kan man ikke starte med taket. Man må begynne med det grunnleggende. Uten utdanning er sjansene våre for å komme ut i jobb begrenset. Man kan ikke bare si at flere skal ut i arbeid uten å ta skikkelig tak i utdanning.

Derfor er det kjempeviktig at grunnskolene opprustes og tilrettelegges slik at elever med nedsatt funksjonsevne kan gjennomføre skolegangen i sitt nærmiljø. I tillegg er det på høy tid med et paradigmeskifte når det gjelder holdninger og forventninger til mennesker med nedsatt funksjonsevne generelt. Vi har alle noe å bidra med, men mange funksjonshemmede opplever å ikke bli stilt krav til og at man ikke satser på dem i skole- og utdanningssammenheng. Hvis man møter noen utfordringer, har det blitt veldig enkelt å si at «du kan jo bare blir ufør da». Hvordan skal vi som er unge, usikre og uerfarne ha tro og tørre å satse på oss selv når de som skal støtte og utfordre oss ikke gjør det?

Hvis vi nå ser for oss at vi har klart å fullføre grunnskolen og videregående skole. Hva venter oss når vi skal ut i høyere utdanning? Min erfaring er at det dessverre blir enda verre. Det virker som det eksisterer en underliggende forventning om at skolegangen skal ha stoppet opp og uføretrygden være på plass allerede før man i det hele tatt har fullført videregående skole.

Når man skal ta fatt på høyere utdanning, faller støtteapparatet man kanskje har hatt rundt seg med foreldre og BPA i grus. Man flytter hjemmefra og mister kanskje også BPA-ordningen. Stillaset som har holdt huset oppe forsvinner, og man står på bar bakke igjen.

Etter å ha prøvd meg på master i rettsvitenskap ved UiO, bachelor i spesialpedagogikk ved UiA og bachelor i ergoterapi ved NTNU i Gjøvik forstår jeg at utfordringer med å tilrettelegge for studenter med nedsatt funksjonsevne ikke er et enkeltstående fenomen på ett universitet eller én høgskole. Hovedgrunnen til at jeg etter hvert valgte ergoterapi var en forhåpning om at det skulle bli enklere å tilrettelegge dette studiet for meg siden jo faget handler om nettopp dette. I møtet med studiekoordinatoren den første uka ble jeg rådet til å droppe ut og velge noe annet siden man ikke ville komme til å kunne tilrettelegge for meg. Det var en skuffende start på studiet.

Når man stadig skifter studieby, får man kjennskap til ulike studentsamskipnader. For å kunne studere, må man nemlig ha et sted å bo, og man kan egentlig bare glemme det private markedet hvis man sitter i rullestol. Men også blant studentsamskipnadene er det store variasjoner i tilrettelegging og utforming. Noen strekker seg lengre for å tilfredsstille behovene til studenter med nedsatt funksjonsevne og skal ha honnør for å gå ut over byggeforskriftens minimumsstandard. Andre klamrer seg til minimumskravene TEK17 stiller -som faktisk også er lavere enn hva forskriften krever i andre boliger generelt- eller skylder på økonomi og eldre bygningsmasse der man ikke klarer å tilfredsstille kravene.

Én studentsamskipnad operer med at hvis man kommer seg inn ytterdøra i boligen, så er den «HC». Resten skal NAV tilpasse, men NAV tilpasser ikke midlertidige boliger, slik som studentboliger, så da har plutselig alle som kan løse problemet frasagt seg ansvaret. Nå skal det også sies at jeg ikke kom meg inn ytterdøra i den første leiligheten jeg fikk fra den studentsamskipnaden, men det var visstnok en feil. De hadde hatt en rullestolbruker der for ti år siden som hadde gitt beskjed om at den ikke fungerer for rullestolbrukere. I etterkant har de ikke hatt en eneste rullestolbruker der, så da glemte de hva som hadde blitt sagt og leide den ut som tilrettelagt igjen. Jeg synes det sier mye om hvor få rullestolbrukere som faktisk tar høyere utdanning. Min første studentbolig var faktisk en vanlig hybel siden jeg tenkte jeg skulle la de med større behov få HC-leilighetene og det ikke er så mange av dem. Alle de andre rullestolbrukerne? Dem så jeg aldri noe til.

Kjære politiker, universitet/høgskole og studentsamskipnad. Selv om du kanskje ser på meg som en «økonomisk byrde» nå, så husk dette: Jeg kan bli en ressurs i framtiden. Du må bare tørre å satse på meg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags