Mens vi venter på dommen, 1/2

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Om en uke faller dommen over 5 bygdeskoler i nordre Ringsaker. Ap har flertall i kommunestyret, og søker samarbeid med Høyre og SV. En merkelig allianse i hvilken som helst annen sak ...
Partiet som engang bygde skolene skal nå ha dem vekk, mens foreldre og barn sitter med mange ubesvarte spørsmål. Motivet er innsparinger etter overforbruk, ikke hensynet til barnas beste, selv om vi vet at dette skal være første og viktigste argumentet for nedleggelse av skoler.
Istedenfor å starte prosessen med en grundig konsekvensutredning, deretter åpne høringer, og til slutt fremme forslag basert på hva man har lært i utredningen, har kommunen valgt en annen strategi.
Her går vi baklengs inn gjennom døra. Med ræva først.
Utvalg for oppvekst dro på turné nord i kommunen og fikk se skolene fra sine beste sider. Det ble lagt ned et omfattende arbeid fra medlemmene i komiteen, lærere og FAU-ene. Men de store konklusjonene uteble. Noen mistenker at de har blitt servert solskinnshistorier, og det virker som om man hadde en egen mening som trumfet komiteens arbeid uansett.
Høyre og SV har kommunisert hva de står for; Skolene skal vekk. Ap er mer i tvil og vil la «partidemokratiet» bestemme. Forslag etter forslag faller på Aps medlemsmøte, og til slutt blir det skrevet lapper med navn på skoler. Messenlia skole «vant», men seieren feires ikke nevneverdig der oppe. Man vet fortsatt ikke hva man får. Blir den lille skolen plutselig stor? Hvor lenge får den stå i fred? Hva med nabobygdene?
Hva slags ramaskrik ville det blitt om Høyre hadde kjørt en tilsvarende prosess mot en av Aps hjertesaker? Ser ikke for meg at det hadde gått stille forbi ...

På videregående hadde jeg en økonomilærer som, ironisk nok, het Erna og var en meget bestemt dame med nese for penger. Hun innprentet oss med budsjett og regnskap, kredit og debet, rente og renters rente.
Hun formante oss om farene med å kjøpe på kreditt, mot leasing og mot «å la det skure og gå».
Beste sikkerheten man kunne ha, ifølge strenge Erna, var å sette av en buffer. En stor en.
Ringsaker kommune gikk en stund så godt at man kunne sette av en buffer.
Så gikk det plutselig ikke så godt lenger ... Bufferen var borte to år på rad.
Rådmannen, en mann vi ikke får lov å kritisere eller snakke med, sitter ved roret. Han nyter stor respekt. Kanskje har han vært optimist med tanke på inntekter, kanskje har han brukt litt mer enn han burde? Kanskje fikk han noen overraskelser i fanget? Hva vet jeg? Men, alt han gjør kommer som oppdrag fra politikerne. Ansvaret er plassert.
Erna lærte oss også om «Maslows behovspyramide»; en modell som viser de mest grunnleggende behov i bunnen, deretter lag på lag med andre behov i prioritert rekkefølge oppover, der det «minst viktige» er på toppen. Politikerne som har styrt etter beste evne har fått mye kjeft for pengebruken sin. Jeg har forsøkt å sette ulike populære prosjekter inn i pyramiden, og finner mye som nødvendigvis havner over skoler og trygghet. Altså litt «luksus». Ingen prosjekter nevnt, ingen glemt.
Men det er ifølge politikerne våre ikke disse prosjektene som har gitt oss røde tall i boka.
Et voldsomt økende og ikke forutsigbart forbruk innen helse er grunnen. Det er omsorgen for de svakeste som er grunnen til at vi må stramme inn livremmen.
INGEN partier har gått til valg på å ta rotta på de svakeste. Men, de er uenige om hvordan utfordringene skal løses. Det er politikk.
En tidligere statsminister Ap burde kjenne godt hadde det nærmest som et mantra at man ikke skal sette svake grupper opp mot hverandre. Barn mot rusmisbrukere. Eldre mot psykisk syke. Pleietrengende mot flyktninger.
Prøv ikke å tegne et bilde av at bygdene i Nordre kun tenker på seg selv i denne saken. Det er et rimelig tverrpolitisk opprør med stort hjerte for barna våre her oppe, men jeg tviler sterkt på at de er villige til å la andre svake grupper i stikken kun for egen bekvemmelighet. Det er neppe hos de forskjellige svake gruppene at opposisjonen mener å finne pengene til å fortsette å finansiere skolene våre.

I et svar til Camilla Storlien (FAU Lismarka) på Facebook skriver Bernt Torp (Ap) at han er «villig til å se på det» hvis bygdene kan bli enige om én felles skole. Tydeligvis er premisset at minst fire skoler skal vekk. Hva med en ny loddtrekning? Skal vi spille russisk rulett her oppe? 4 skarpe patroner og én ledig plass i tønna. Send revolveren på tur rundt i bygdene til alle har prøvd. Den bygda som står igjen overlever.
Hvilke formelle ledere skal ta på seg ansvaret for å forhandle fram dette? FAU-lederne? Selvutnevnte Mullaer? Etter hvilke kriterier? Finnes det en konsekvensutredning med argumenter for/imot å støtte seg på?
Jeg kjenner vår FAU-leder på Åsen. Hun gjør en glimrende jobb for oss. Jeg ville nødig lagt dette ansvaret på henne, og lurer samtidig på om hun har mandat fra alle berørte i bygda til eventuelt å «ofre» egen skole i forhandlinger med 4 andre ...? Må de til med loddtrekning igjen?
Nei, dette er for dårlig. Prosessen i forkant blir ikke noe bedre av å lempe jobben over på bygdene selv. Behovet for en grundig belysning av alle forhold er ikke blitt mindre fordi om man plutselig befinner seg på dypt vann. Et spontant opprør mot det mange oppfatter som «overmakta» kom i stand takket være noen uformelle ledere, som ønsker fokus på urettferdigheten mot ungene og mot bygdene. 600 kjøretøyer fulle av engasjerte mennesker burde være et bra uttrykk for folkeviljen. Bygdene valgte som De tre musketerer gjorde; «Èn for alle, og alle for én!» nettopp fordi de føler at det er «David mot Goliat». Ikke prøv å splitte bygdene! Gjør heller jobben skikkelig!

Alle ønsker vel at kloke beslutninger skal tas på grunnlag av fakta og helhetlige vurderinger, og at disse er kommunisert og forankret hos dem som blir berørt? Å bli sett og hørt er et grunnleggende behov.
Våre ledere bør ikke være redde for å søke kunnskap om forhold som ikke er vurdert ennå! Svært mange stiller seg nemlig spørsmålet om innsparingspotensialet som er skissert av rådmannen er realistisk? Om sosiale faktorer er vurdert? Om praktiske sider er vurdert? Om vi tar et opplyst valg?
Kan man, etter alle faktorer er vurdert, havne i den situasjonen at det faktisk blir dyrere å legge ned skolene enn å bevare dem? Får barna det bedre, eller «verre»? Overlever bygdene, fysisk og sosialt?
Poenget mitt er; Det vet vi ikke! Fordi grunnarbeidet ikke er gjort skikkelig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags