Omsetningsloven – By og land, hand i hand

Elisabeth Gjems, leder i Hedmark Bondelag, slår fast at omsetningsloven har lagt grunnlaget for at vi kan ha landbruk fra sør til nord i Norge.

Elisabeth Gjems, leder i Hedmark Bondelag, slår fast at omsetningsloven har lagt grunnlaget for at vi kan ha landbruk fra sør til nord i Norge. Foto:

Av
DEL

KommentarVi er stolte av den norske modellen. En del av modellen vår er systemet vi har bygd opp rundt omsetning av landbruksprodukter. Slik som i andre deler av samfunnet, kan vi også i dette tilfellet snakke om framsynte politikere som la grunnlaget for dagens system. «Lov om å fremja umsetnaden av jordbruksvarer» ble vedtatt i 1936. Omsetningsloven har mekanismer som sørger for at bønder får levert det de produserer uansett hvor mye eller lite vi produserer, og vi får lik pris. Dette har lagt grunnlaget for at vi kan ha landbruk fra sør til nord i Norge, og utnytter alle jordflekker som er egna til matproduksjon. Samvirkebedriftene eies av bønder som leverer varer til dem, og har som formål å styrke eiernes økonomi i et kort og langt perspektiv. Samvirkene har tatt på seg en rolle som markedsregulator til beste for både bonden og samfunnet ellers. Et offentlig-privat samarbeid, altså.

Sterke samvirker og oversikt over markedet har gitt landbruk over hele landet. Omfordeling gjennom prisutjevning og omsetningsavgift har gjort at bønder på den ytterste øy og innerste avkrok har fått levert dyr til slakt, mjølk til meieri og korn til mølla. Opplysningskontorene har bidratt til at maten har blitt spist opp gjennom å sette søkelyset på varer i sesong.

Det har vært et politisk ønske å få økt konkurranse inn i det norske markedet. På kjøttsektoren har det lenge vært flere aksjeeide slakterier, og vi har tilsvarende fått etableringer innen meieri. De nye meieriene etablerte seg i et marked der Tine var dominerende, og har fått tildelt støtte via ordningene i omsetningsloven for å kunne etablere seg. Nå er situasjonen slik at Q-meieriene står sterkt på det sentrale Østlandet, mens Tine står igjen med ansvar for både henting av mjølk og forsyninger til utkantene i landet. Mjølkemarkedet er sterkt preget av at konkurransen fra utenlandsk import øker voldsomt. Det er ikke lenger behov for å styrke Tines konkurrenter, og den andelen av prisutjevningstilskuddet som brukes til dette, kan med fordel brukes for å styrke den norske mjølka i det norske markedet. Et svekket Tine vil gi en lavere mjølkepris til eierne – mjølkeprodusenter over hele landet. Dette vil også påvirke mjølkeprisen til de som leverer til Q-meieriene, siden deres pris settes ut fra hva Tine betaler.

Nortura, som er markedsregulator på kjøtt, er også sterkt presset. Regjeringen foreslår nå å pålegge dem å ta imot og lagre slakt fra aksjeeide slakterier. Det innebærer at bonden må betale for å avlaste risiko fra aksjeeierne i disse slakteriene. Det har aldri vært intensjonen med markedsordningene i landbruket.

Regjeringen har lagt fram forslag til endringer i omsetningsloven som strider mot intensjonene med loven. Forslagene legger til rette for økt konkurranse om bonden i sentrale områder, mens det vil være vanskelig å opprettholde prisene til bønder i distriktene. Som bonde er det viktig for meg at Barbro på Elgå og Bergit i Øystre Slidre fortsatt kan få levere varene sine inn på markedet, og få samme pris som jeg får på Rena. Derfor må omsetningsloven videreføres slik at den bygger opp under målene i landbrukspolitikken, og ikke svekke de aktørene som kan hjelpe oss å nå dem.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags