Sau på utmarksbeite

Av
DEL

LeserbrevDet ser ut til at jeg har stukket hånda borti et skikkelig vepsebol! Takk for lange svar med mye kjeft!

Jeg kommer ikke til å føre noen lang avisdiskusjon om temaet, men litt har jeg vel lyst til å legge til. For det første: Jeg er ikke lenger «sauebonde». Jeg var ikke økonomisk avhengig av saueholdet, så rundt 1990 kunne jeg slutte, og dermed slippe tanken på at deler av buskapen ville gå til mat til rovdyra, med dermed følgende lidelser for dyra mine. Den tanken ødela gleden ved sauehold.

For det andre: Det er et typisk trekk ved motinnleggene at de trekker i tvil konkrete erfaringer fra saueholdere før og etter at bjørn, og spesielt ulv, igjen ble et problem for beitebruk i vårt område. Det å ignorere faktiske observasjoner er etter min mening lite «vitenskapelig».

Så skal jeg gjerne være med på at det er dilemmaer knyttet til utmarksbeite. Disse kommer tydeligere fram i et samfunn der dyr etter hvert blir mer og mer likestilt med mennesker mht. til krav om rettigheter og «menneskelig» medfølelse. For de mer ekstreme blir da enhver form for dyrehold et svik mot dyr.

Min familie har, som stort sett alle andre i Norge, i generasjoner hatt utmarksbeite som en del av sitt nødvendige livsgrunnlag. Som nasjon har vi svært begrensede muligheter for matproduksjon. Derfor har vi alltid utnyttet utmarksbeite. Dyrket mark har vært forbeholdt matvekster og vinterfôr, og kulturbeiter til beiting vår og høst. På sommeren var en da avhengig av utmarksbeite. Husdyra var nødvendige for å skaffe nok mat, i tillegg til ull og skinn til klær og sko. For å beskytte husdyra hadde vi i stor grad utryddet bjørn og ulv, med samfunnets velsignelse. I tidligere tider var gjeting vanlig, utført av barn rundt eller under konfirmasjonsalder. Etter hvert som seterbruket avtok, ble det mer vanlig med tilsyn/beitevakt. I min barndom, et annet sted i Innlandet, kan jeg knapt huske at vi mistet sau på utmarksbeite.

På slutten av egen karriere som «sauebonde» ble vi beroliget med at vårt område i Ringsaker skulle være rovdyrfritt område, og at beitebruken skulle fortsette som før. Men det holdt jo ikke stikk. Samfunnet tok sitt «ansvar» ved å betale erstatning for rovdyrtatt sau. Mao «godkjente» at rovdyr tok sau. Tror noen at saueeiere er glad for en slik ordning? Og tror noen at det finnes økonomi til å skille sau og rovdyr uten massiv statlig innsats? Tror noen at sauenæringen er en gullgruve?

Nå blir pelsdyrnæringen avviklet, og pelsdyrholderne får (noe?) erstatning. Hvis en mener at tradisjonell sauedrift med utmark som nødvendig produksjonsbeite ikke lenger er forsvarlig, må en også her finne statlige løsninger. Ikke skyld på sauebøndene. Det er Staten som har gitt oss tilbake rovdyra, uten å gjøre noe for å bidra til trygg beitebruk og hindre lidelser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags