Tilsvar til dyreplageri på utmarksbeite

Av
DEL

LeserbrevI sitt tilsvar til Berit Helberg sitt innlegg i HA mandag 13.07.2020 skriver Per Lunde at mange rovdyrvenner mener at å slippe sau på utmarksbeite er dyreplageri.

Når det årlig tapes nærmere 100000 sau til andre årsaker enn rovdyr, og sauebønder år etter år slipper ut sine sauer, som er fremavlet etter våre ønsker, ikke overlevelse i naturen, ut på utmark, hvor også rovdyr kan leve, foruten tilstrekkelig pass i form av gjeting, så er det ikke noen tese at det er snakk om dyreplageri. Det er et faktum.

I lov om dyrevelferd så finner en under paragraf 14 at det er forbudt å: b) hensette dyr i en hjelpeløs tilstand. Når vi har avlet fram en sauerase for mest mulig kjøtt og ullproduksjon, og ikke for å gi de best mulig forutsetninger til å overleve i naturen vår, slik naturlig seleksjon over århundre gir, og slipper de løs i en natur hvor nærmere 100000 sauer årlig lider på dagevis før de dør av andre årsaker enn rovdyr, så kan ikke det omtales som noe annet enn dyreplageri.

Ville det blitt akseptert om eiere av f.eks. selskapshunder, slapp løs hundene sine i naturen og kun førte tilsyn med hundene sine 1 gang i uken? Hunder er jo tross alt et dyr vi har avlet fram fra et viltlevende rovdyr. Nei, det ville ikke blitt akseptert, og det til tross for at hunder i Norge ikke har noe sterkt rettsvern i loven. Men det er liksom helt ok å slippe løs sauer år etter år på utmarksbeite hvor nærmere 100000 sauer årlig lider på dagevis før de dør av andre årsaker enn rovdyr.

Hva angår «haken» som Per Lunde peker på, så inneholder den en logisk brist. Vi lever i et samfunn som er basert på kunnskap fra objektiv vitenskapelig forskning. Vi lever ikke i et samfunn basert på spekulasjoner, hvor spekulasjoner anses som fakta foruten vitenskapelige bevis. Altså må vi forholde oss til det antall sau som blir funnet og stadfestet at har blitt tatt av rovdyr. Ønsker sauebønder å betvile dette så får de sørge for å finne sauene sine raskere slik at det kan stadfestes innen rimelig tid. Men det er faktisk mulig å stadfeste slikt i god tid i etterkant, men jo lengre tid det går, jo vanskeligere blir det å fastslå dødsårsak konklusivt.

Per Lunde kommer deretter med sin erfaring. Men hans erfaring har vi kun hans ord på at stemmer, og erfaring er subjektivt av natur og kan opptre ulikt avhengig av hvem som erfarer ulike hendelser. Noen gleder seg over erfaringen av å møte på et rovdyr i naturen vår, andre lar seg skremme på grunn av for lite kunnskap om rovdyr, og gjør seg derav en negativ erfaring. Og det til tross for at møtet med rovdyret kunne være akkurat samme rovdyr, til samme tid av 2 ulike personer som dannet seg ulik erfaring basert på møtet. Videre kommer Per Lunde med en hypotese om at rovdyr har en langt større betydning for tapet. Men dette er kun en hypotese, basert på ren synsing og mangler konklusiv faglig dokumentasjon ut ifra det jeg kjenner til.

En mer alvorlig insinuasjon basert på den hypotesen er at rovdyr tillegges skyld for noe de ikke nødvendigvis har skylden for. Et rovdyr kan ha blitt observert i et område. I etterkant finner en sauer liggende på ryggen, eller sauer som har falt over en skrent eller havnet i et vann hvor de har druknet. Da er det lett å trekke konklusjonen om at aktuelt rovdyr har skylden for dette, selv om det ikke er påvist. Men i dette hypotetiske tilfellet så hadde faktisk rovdyret ingen skyld i det som skjedde. For selv om rovdyret var i området så hadde det nylig spist og var ikke sultent, men bare på vandring fra et område til et annet. Men noen sauer ble oppmerksomme på ulven, og siden vi har avlet fram sauer for at de skal produsere mest mulig kjøtt og ull, og ikke for at de skal holde seg samlet i flokk i møte med rovdyr, så resulterte det i at sauene ble skremt, og løp i ulike retninger. Dette kunne utløst ulvens jaktinstinkt, men ulven var mett fra sitt tidligere måltid. Men siden sauene var skremt og løp, så løp en over en skrent og falt til sin død.

En annen sau løp gjennom et kratt i panikk, og bak det krattet lå et vann som sauen ble liggende i og ikke kom seg opp, og dermed døde. En annen sau løp og snublet og havnet derav på rygg, hvor den ikke klarte å komme seg på beine igjen og dermed døde der, lidelsesfullt dessverre. Men for ettertiden var konklusjonene som sauebønder trakk fra det at ulven hadde drept disse sauene og det ble til erfaringen deres. Men det var faktisk vår avl på sauene som hadde skylden for at sauene døde. For andre, mer opprinnelige saueraser ville i større grad holdt seg samlet i flokken sin da de ble oppmerksomme på rovdyret. Og da de gjorde det og ulven vandret sin veg så gikk de tilbake til å spise som de ellers ville gjort, helt foruten at noen sau døde.
Konklusjon: Rovdyr kan ikke tillegges skyld for å ha drept flere dyr enn det som de BEVISELIG har drept.
Og her syndes det også en del dessverre da tapstall baserer seg mye på bittmerker, som tidvis medfører fellingstillatelse før, og til dels foruten, DNA bevis på at rovdyret drepte aktuell sau.

Så en kan ikke regne med at en del sau ble tatt av rovdyr som gaupe og rev i Per Lunde sitt område. En kan ha en hypotese om at det har skjedd, men en kan ikke regne med det fordi det en regner med skal være basert på objektive vitenskapelige bevis, ikke synsing. Og derav blir Per Lunde sin ytterligere utregning ugyldig som argument. Berit Helberg sine data derimot er godt dokumentert, selv om det har forbedringspotensial i form av DNA-bevis på hva slags dyr som har tatt aktuelle sauer.

Når det kommer til saueskjeletter så kan de komme fra sau som har dødd av andre årsaker enn rovdyr, hvor rovdyr har spist av sauen etter at sauen døde av andre årsaker. I naturen går for øvrig ingenting til spille. Ulike dyr bryter ned ulike deler av dyr som har dødd. Noen dyr spiser deler som gir den næringen de behøver, andre organismer bryter ned andre deler av dyreskrotten. Var ikke det tilfelle ville omgivelsene våre bestått av skjeletter fra alt av liv før oss. Av jord er du kommet, og til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå heter det.

Det er også litt upresist av Per Lunde å skrive at bjørn gjerne tar juret til søyene. Ved overflod av dyr, f.eks. 2,1 millioner sau på beite, som kommer i tillegg til viltlevende dyr, så forsyner rovdyr seg tidvis av de mest næringsrike kroppsdelene. Jamfør hva vi mennesker forsyner oss av fra koldtbord til sammenligning. Men dette skjer sjelden med viltlevende dyr, som ikke eksisterer i overflod. Jeg vil også påpeke et faktum mange ikke liker tanken på, nemlig at naturen er brutal til tider. Vi synes kanskje det er bedre om naturen var mer humant, men slik fungerer ikke naturen. For ser en alt det fantastiske av liv som finnes i naturen, så er det resultatet av naturens brutalitet hvor de svake individene ble tatt ut av rovdyr, via deres selektive predasjon, slik at deres arvemateriale ikke gikk videre. Denne oppgaven evner ikke mennesket som art. Dermed gikk det sterkeste arvematerialet videre, og det har resultert i alt det fantastiske, viltlevende, dyrelivet vi har.


Dette er derimot ikke tilfelle med sauen. Der er det ikke de sterkeste av arvemateriale, med tanke på overlevelse som går videre, men derimot det som gir mest mulig kjøtt og ull. Sauen er derav et svakt byttedyr sammenlignet med viltlevende byttedyr, og blir mer utsatt for predasjon, om de ikke passes på via gjeting. Men det blir de ikke. Med andre ord, rent dyreplageri, som Berit peker på.

Videre skriver Per Lunde om den enslige ulven som tok 25 lam som var vel en måned gammel. Hvem slapp de lammene ut på beite uten tilstrekkelig gjeting, i et område hvor rovdyr kunne befinne seg. Ser videre at ulven omtales som en slags vampyr som drikker blod. Vel er blod næringsrikt og det er mulig at ulven kun drakk blodet, som den mest næringsrike kroppsdelen i en overflod av lam som ikke ble passet på tilstrekkelig, men den historien høres usannsynlig ut.
Og ja, det er godt mulig korp, rev og mus har stått for opprydningen, men i hvor stor grad kontra ulven. For alle disse artene tar sin part, og drar faktisk gjensidig fordel av hverandre.

Gjeting er en god løsning, tilsyn er ikke det. Gjeting må likevel gjøres riktig, altså ved bruk av trente gjeterhunder og vokterhunder. Førstnevnte for å holde våre fremavlede sauer samlet i flokk i stedet for at de løper i alle retninger og utløser ulvens jaktinstinkt, sistnevnte for å gjøre det for risikabelt for ulven å forsøke å angripe saueflokken. Å ansette gjetere koster selvsagt noe, men økonomi er ingen gyldig unnskyldning for å skorte på det ansvaret en har med å passe på dyrene sine. Har en ikke økonomi til å passe på dyrene sine tilstrekkelig, form av gjeting, så har en ikke noe med å ha ansvar for fremavlede dyr. Hvordan hyres avløsere inn i andre deler av landbruket når bonden tar seg ferietur. Hvordan kan noen klare å hyre avløser, mens sauebønder klarer ikke å hyre gjetere. Og hvorfor skal kjøtt være så himla billig når konsekvensen av kjøtt i butikker er at dyr frarøves sine liv i ung alder. Kjøtt skulle vært den absolutt dyreste matvaren som finnes i matvarebutikker.

Vi rovdyrforkjempere har omsorg for alle dyr, deriblant husdyr. Men vi overfører ikke vår humanistiske tankegang over på en natur som er basert på til dels brutalitet. Vi anerkjenner at slipper en løs fremavlede dyr i en natur med rovdyr så må en passe på dyrene sine. Alt annet er bare rent dyreplageri. Nei, dyr som drepes under såkalt «jakt» har ikke mindre lidelse, fordi «jakt» er ikke selektivt slik rovdyrs predasjon er, og dermed medfører «jakt» at viltbestanders helse på sikt svekkes da dårlig arvemateriale blir ført videre. Og det medfører økt risiko for sykdom, som igjen gir lidelser. Nei, vi mennesker kan ikke gjøre rovdyrenes jobb. Vi evner det rett og slett ikke. Og det er for øvrig utrolig egosentrisk og arrogant å tro at vi mennesker, som har levd relativt kort tid på denne planeten, kan gjøre en bedre jobb enn naturen som har «trent» på den jobben i milliarder av år.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags