I disse dager har det kommet en ny bok i handelen hvor en kvinne forteller om sin plutselige oppdagelse om at hennes avdøde bestefar var aktiv i NS under okkupasjonen.
Tone B. Bergflødt forteller i boka «Farfars skrin» om hvordan det var å måtte erkjenne at hun med ett var etterkommer av en landsviksdømt, og hvordan hun måtte forholde seg til alle fordommer og myter som hefter ved de som meldte seg inn i NS.

Var de nå så onde og usympatiske som historikerne skal ha det til? Hadde de i motsetning til den øvrige norske befolkning kjennskap til – og dermed også skyld i - jødenes skjebne i Polen?
Det stereotypiske bildet av NS-medlemmene som en som med åpne øyne helt bevisst gikk inn for å svike sitt land, sin konge og regjering står fortsatt sterkt hos mange. Noe flere anerkjente historikere har bidratt til å holde i hevd helt opp til denne dag. Og sikkert ennå vil gjøre i en mannsalder. Mot bedre vitende.

Ikke så rart da at mange som faktisk er etterkommere av et NS-medlem vegrer seg for å være åpne om det. Det framstår gjerne som en skam forbundet med det å ha hatt en i familien som «svek da det gjaldt som mest å være patriot».

Jeg skal ikke her bruke tid på å forsøke å forklare hvorfor mange meldte seg inn i NS, og irettesette dem som kun leser historien med etterpåklokskapens briller på, men i stedet fortelle litt om mitt eget forhold til hvordan det var å bli kjent med at jeg var etterkommer av et NS-medlem.

Det var mens jeg ennå gikk på barneskolen at en lærer stod foran hele klassen og sa: «Jeg vet veldig godt hva din bestefar drev på med under krigen, Jan.» Og så ble det en runde med hva de andre barnas besteforeldre hadde bedrevet under okkupasjonen. Heltehistoriene florerte. Selv satt jeg som et stort spørsmålstegn, og skjønte i det hele tatt ikke hva læreren hadde ment, for ingen i min familie hadde noen gang snakket om hva min bestefar hadde bedrevet under okkupasjonen.

Da jeg kom hjem fra skolen den dagen, spurte jeg naturligvis min mor om akkurat dette. Hva hadde bestefar gjort under krigen? Jeg husker fortsatt reaksjonen til min mor. Hun ble hvit som et laken og ble tydelig satt ut. Men fortelle, det ville hun ikke. Jeg måtte derimot fortelle om hvorfor jeg spurte om dette her, og nevnte da hva læreren hadde sagt i plenum, foran hele klassen. Videre forløp er jeg ikke i stand til å huske, men jeg vet at det etter hvert gikk opp for meg at min bestefar hadde vært på «feil side» under okkupasjonen. Dette hadde de andre barna på skolen for lengst skjønt, og det var nok sånn jeg forsto sammenhengen, at jeg var etterkommer av en landssviker.
Dette medførte at da vi ungene lekte krig, noe vi ofte gjorde, så fikk jeg ikke lenger lov til å være motstandsmann eller englender, men måtte takke til med rollen som enten tysker eller nazist, for det var jo det jeg var, tiåringen som hadde hatt en bestefar som svek landet, og som derfor var like ond og svikefull som han, siden jeg bar det samme nedarvede blodet.

Dette preget meg gjennom hele livet, og gjorde at jeg tok en del valg som jeg nok ellers ikke ville ha gjort. Men jeg lar det ligge i denne omgangen.

I voksen alder har jeg forgjeves forsøkt å få min mor til å fortelle om bestefar og hans rolle i NS, men hun har aldri villet si noe om det. Jeg har forstått at hun har fått unngjelde opp igjennom sin oppvekst, for sin fars NS-medlemskap. Så jeg kan på sett og vis forstå at hun ikke har villet rippe opp i dette, som ble så vondt for henne, og som gjorde at hun slet med angst og nerver gjennom hele livet.

Fortielse er visstnok nokså vanlig i de familier hvor man har hatt et familiemedlem som har vært medlem av NS. Allikevel har jeg fått snappet opp ett og annet her og der om min bestefar. Bildet er ikke særlig flatterende, og bekrefter vel snarere NS-herkomsten som en som ikke var særlig sympatisk.

En gang jeg fikk min onkel i tale, fortalte han at han husket veldig godt 8. mai 1945. Da drakk min bestefar og noen andre NS-medlemmer seg sansefulle på hjemgården til min bestefar, og med skuddklare geværer la de seg i åkeren, klare til å yte motstand når motstandsfolkene kom for å arrestere dem. Heldigvis kom det aldri noen, og dermed ble det heller ikke løsnet skudd.

Dette er i det store og hele det jeg har blitt fortalt om min bestefar, til den dag i dag. Og det er ikke stort å forholde seg til. De som vet, vil fremdeles ikke fortelle noen ting. Fortsatt er det tydeligvis tabu å være etterkommer av et NS-medlem her i landet. Bare de aller modigste våger å stå fram, og fortelle om sitt NS-opphav.

Nettopp av den grunn er det så utrolig viktig at enkelte nå faktisk våger å ta bladet fra munnen. At det kommer bøker hvor man åpenhjertelig forteller om sitt NS-slektskap, og hva det gjør med en som person. Skam går ofte igjen, skyld likedan. Men skyldes ikke det bare uvitenhet, og er vi ikke rett og slett blitt preget av etterkrigshistorikernes forsøk på å gjøre NS-medlemmer til noe stygt, stort og farlig, mennesker med et bedervet sinn, uten verken moral eller empati, og som umulig kan ha hatt noe godt i seg?

Det som er et paradoks er at de aller fleste som har skrevet bøker om sine forfedre som var NS-medlemmer, skriver at de oppfattet dem som snille, omtenksomme, empatiske, samfunnsnyttige og reflekterende mennesker, gode individer som gjorde gode gjerninger, og som det ikke fantes noe som helst vondt i. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg traff noen som kunne fortelle det samme om min bestefar.

Heldigvis ble Riksarkivet åpnet for innsyn også for allmuen for kort tid siden, og jeg kunne da få lov til å lese landsviksarkivets mappe på min bestefar, og den gir heldigvis et litt mer nyansert bilde. Det viste seg at min bestefar hadde vært med på de harde kampene ved Segelstad bru i aprildagene 1940, og at han hadde blitt truffet av to tyske kuler. Han virket videre som brannkonstabel i Gjøvik en kort periode under okkupasjonen, men måtte si fra seg jobben da hans kone, min bestemor, ble alvorlig syk, og de flyttet så tilbake til slektsgården. Kort tid senere døde min bestemor, og min bestefar satt alene igjen med omsorgen for fem små barn. Han fikk da jobb som vakt ved NS Fylkeskontor i Gjøvik, og arbeidet der til krigens slutt. Etter okkupasjonen fikk han utsettelse på soningen for landssvik flere ganger, men i 1948 måtte han på arbeidsleir, og barneflokken ble så delt i to. Min mor, som yngste på bare fem år, ble plassert alene i et ikke så godt hjem har jeg forstått, mens de fire største fikk lov til å være sammen på en gård hvor de etter sigende hadde det ganske bra.

Men fremdeles skulle jeg så gjerne ha visst mer om min bestefar. Det ser imidlertid ut til at de som vet ikke vil fortelle. Så hvem min bestefar egentlig var, det får jeg nok aldri vite.