Gå til sidens hovedinnhold

Det var ikke et angrep på alle!

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Om noen dager er vi igjen fremme ved det som for mange av oss framstår som den verste datoen i vår levetid, 22. juli. I år er det 10 år siden den mørkeste dagen landet har opplevd siden 2. verdenskrig. Den dagen bomben smalt i Regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya, og som til sammen tok 77 menneskeliv.
Selv har jeg bakgrunn som ung AUF-er fra en periode tidlig på åttitallet, og før terroren hadde jeg tenkt i noen år at jeg burde melde meg inn igjen i Arbeiderpartiet

Jeg husker i detalj hvor jeg var og hva som skjedde 22. juli 2011, og også reaksjonene til folk rundt meg. Som nabojenta på 22 som hadde venner som jobbet i området rundt Regjeringskvartalet, og som hev seg på telefon og Facebook for å finne ut hvordan det sto til med venner og kjente, og som pusta lettet ut når de meldte seg en etter en, i fin form og med livet i behold. Og bror hennes som da var 17 og som ringte moren og fortalte om inntrykkene det gjorde å se nyhetene på TV og bildene fra Utøya og Sundvolden utover kvelden, det handlet om ungdommer på hans egen alder.

Selv husker jeg best nyhetssendingen litt utpå natta når de oppjusterte dødstallene på Utøya til over 80, da knakk jeg sammen. Det tallet ble etter hvert justert ned til 69.

Allerede om kvelden 22. juli ble det diskutert høylytt om hvem som sto bak terrorangrepet, og jeg husker jeg tenkte at jeg håpet det var en person som var etnisk Norsk. De fleste var skråsikre på at det var en muslim, så jeg var på mange måter letta når terroristen var Norsk.

Samtidig ble jeg sint. For jeg følte fra første øyeblikk at dette var et personlig angrep på meg og på mine verdier, de verdiene jeg som sosialdemokrat føler sitter i ryggmargen.
Derfor var jeg kjapp med å gjøre det jeg hadde tenkt på i flere år, nemlig å melde meg inn (igjen) i Arbeiderpartiet.

De første årene ble det framstilt som om dette var et angrep på Norge, det var det som ble formidlet fra mange, inkludert politikere fra andre partier. Også mange av våre egne var forsiktige med å si det som det egentlig var – at dette var et angrep rettet direkte mot oss i Arbeiderpartiet og våre flotte ungdommer i AUF. Dette har heldigvis endret seg, spesielt den siste tiden, synliggjort blant annet gjennom flere bøker som har kommet ut i år.

Og det var verdiene våre – frihet, likhet og solidaritet -som ble angrepet. De verdiene som var grunnlaget for partiets stiftelse 21.augugust 1887, og som vi over 130 år senere fremdeles må ha med oss når den praktiske politikken skal utformes. Arbeiderbevegelsen vokste fram i et klassesamfunn med nød, fattigdom og begrenset demokrati. Vår bevegelse ble til av nødvendighet og i kamp mot urettferdighet. Vi forsto at sammen blir vi sterkere. Ut av det vokste vår tro på fellesskapet og de grunnleggende verdiene sosialdemokratiet er tuftet på. Disse verdiene har vært og er den politiske grunnmuren for Arbeiderpartiets politikk.

Alt dette var det terroristen for 10 år siden ville ramme, men selv om vi mista mange den dagen, oppnådde han langt ifra det han ønsket. Både partiet og ungdomsbevegelsen vår står fjellstøtt, og det kommer vi til å gjøre i uoverskuelig framtid.