Gå til sidens hovedinnhold

- Farvel til Mjøssykehuset – og Innlandet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har vært tilhengere av et Mjøssykehus. Et Mjøssykehus der vi har mulighet til å kunne møte Innlandets helseekspertise samlet. Et sted der man kan behandle hele mennesket, uavhengig av hvilke sammensatte sjukdommer en har – uten å måtte fraktes rundt omkring, basert på ekspertisens bostedsadresse og arbeidsplass.

Vi har vært tilhengere av samarbeid om et Mjøssykehus – der alle byer og kommuner i Innlandet måtte gi litt for å få til en etablering av et Mjøssykehus, et sykehus som også kunne ha bygget opp under langsiktige strategier for Innlandet.

Vi har vært tilhengere av et Mjøssykehus for å kunne desentralisere enda flere oppgaver og spennende arbeidsplasser ut til lokalmedisinske sentre og kommunehelsetjenesten.

Vi har gitt vår støtte til et Mjøssykehus i Moelv. Dessverre har vi – etter å ha sett utviklingen de to siste månedene og etter framleggelsen av arbeidet til prosjektgruppa i Helse Sør-Øst – kommet til en konklusjon som gjør at vi trekker vår støtte til det videre arbeidet.

Det skjer på bakgrunn av flere hendelser det siste året. Det begynte for alvor da Anne Enger ble fjernet som styreleder i SI. Hun har hele tiden hatt Mjøsbrua og Moelv som et fastpunkt i sin begrunnelse for et nytt sykehus. Da hun ble fjernet av Svein Gjedrem & co, var vegen banet for styregrossistene som ellers har turnert ulike helseforetak. Blant dem tidligere direktør i SI, Torbjørn Almlid, som har vært med i styre og stell på ulike vis etter at han gikk av i SI.

For oss gjøvikensere husker vi meget godt at Almlid sammen med daværende Eidsvia-sjef, Ola M. Rinnan, satte seg på toget for å møte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Hensikten var å stanse etableringen av et NTNU på Gjøvik. Heldigvis lykkes de ikke. Men NTNUs vekst og framgang betyr ingenting når framtidas sykehustilbud skal fastsettes. Den er bare til pynt. Forstå det den som kan.

Desentraliseringen som mange så fram til, er nesten fraværende i de nåværende planene. Et lite antall somatiske senger ved de lokalmedisinske sentrene, en sterk reduksjon i sengeplasser for psykisk helsevern og vage formuleringer om fortsatt å utrede hva sentrene skal drive med, holder ikke. Det eneste vi kommunene blir lovet, er regningen for de som ikke får plass. Heller ikke det har vi fått noen konsekvensutredninger av.

Verst er det imidlertid at Helse Sør-Øst lar et konsulentselskap – som skal utarbeide en samfunnsanalyse og etter sigende på selskapets eget initiativ – kommer opp med et alternativ som ikke har politisk forankring. En ting er at Helse Sør-Øst lar dem få holde på. Det er jo åpenbart at dersom HSØ hadde vært imot, ville de stanset konsulentene. Når det ikke er gjort, er det åpenbart at «noen har snakket sammen» og blitt enige seg imellom.

Hva er så vegen videre?

Vegen videre er at vi overfor kommunestyret på Gjøvik vil ta initiativ til at vi i vårt første møte etter nyttår formelt vedtar å trekke støtten til etableringen av et Mjøssykehus som ikke plasseres i Moelv.

Vegen videre er at vi ved årets stortingsvalg stemmer inn de partiene som vil skrote foretaksmodellen. Som sørger for at sjukehusene igjen kommer på folkevalgte hender, og som får ansvaret for å utvikle sine sjukehus i nært samarbeid med ansatte, tillitsvalgte og innbyggerne.

Vegen videre er at vi fordeler investeringsmidlene som er oppspart fra Sykehuset Innlandets side og bruker dem på fire sykehus som skal videreføres; Lillehammer, Gjøvik, Tynset og Elverum. I tillegg har Hedmark også sjukehus på Kongsvinger under Akershus universitetssykehus.

Det som imidlertid kan være den verste konsekvensen av denne slutningen, er at dette også i høyeste grad vil kunne påvirke øvrig samarbeid i Innlandet. For eksempel samarbeidet om Mjøsbyen – et samarbeid som skal legge opp til en flerkjernet utvikling av byene Gjøvik, Lillehammer, Elverum og Hamar med omkringliggende kommuner.

Dette er ikke hensyntatt, og «som vanlig» er det bare Hamar og Lillehammer som skal utvikles. Når vi ser på de samarbeidsforâ som Gjøvik deltar i, er det grunn til å spørre om det egentlig er noe poeng å delta. Resultatene for vestsiden av Mjøsa er uteblitt. Det vi som kommune må spørre oss om i forlengelsen av dette er følgende; hvis man ikke får noe utbytte av deltakelsen i ulike samarbeidsorgan – er det da noe vits i å sitte i ørkesløse møter og dele gode intensjoner? Svaret på det er nei. Vi må derfor ta en kritisk gjennomgang av hvilke samarbeidsområder vi bør være med i.

I så fall er vegen videre her å også trekke seg ut fra samarbeidet, og gjøre det både kommunene, industrien og øvrig næringsliv i Gjøvikregionen alltid har gjort – å gjøre jobben sjøl.