Fastlegereformen ble innført 2001 Reformen innebærer at alle som er bosatt i en norsk kommune har fått en rett til å ha sin fastlege. Reformen har framstått som meget vellykket. Fastlegene gir trygghet til den enkelte i den forstand at pasienter får rett oppfølging og behandling for sine sykdomsforløp.

I dag er vi havnet i en situasjon hvor landet kan stå ovenfor en fastlegekrise, i form av mangel på fastleger. Flere kommuner er allerede blitt avhengig av vikarordninger for å dekke sitt fastlegebehov, noe som er blitt en kostbar affære for fra før av slunkne kommunekasser.

Fastlegeordningen er dermed ikke blitt gitt de nødvendige løftene fra våre politiske myndigheter de seneste årene.

Fastlegeordningen må derfor settes høyt på dagsorden, i den hensikt å sikre framtidig god rekruttering i kommunene, og tilrettelegge for flere faste rekrutteringsstillinger i kommunene. Pasient- og brukerrettighetsloven har som formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på gode tjenester innenfor helse- og omsorgstjenesten. Det er den pasientrettigheten som må sikres også i framtiden.

Fra legehold får samhandlingsreformen mye av skylden for at arbeidsmengden har økt, og hvor det hevdes at mange leger får opp mot 60–70 timers arbeidsuker, og hvor kravet til å ta flere legevakter på legevakttjenesten over tid har medført at arbeidsbelastningen er blitt for stor. Derfor er det tilfeller hvor fastleger søker seg vekk fra ordningen.

For Arbeiderpartiet er det viktig å få på plass ordninger som sikrer god rekruttering til fastlegestillinger, og tilstrekkelig med legekapasitet. Derfor vil Arbeiderpartiet prioritere å styrke fastlegeordningen og legevaktordningene. Retten til å ha en fast lege å forholde seg til – uavhengig av økonomisk status – står sentralt i Arbeiderpartiets politikk.

I tillegg har Arbeiderpartiet som mål å tilby 16- og 17-åringer gratis fastlege gjennom å fjerne egenandelene.