Johannes Haukåssveen legger ned glattebrettet for en strøkent skøytetrasé over Sollifjell.

For noen år siden ville det vært kontroversielt. Nå reagerer få på at det ene sporet må vike for skøytetraseen.

– Framtiden vår er jo de yngste i dag. De skøyter. Flere eldre som aldri har skøytet kjøper skøyteski. Det tar vi konsekvensen av, sier Haukåssveen til GD Hytte.

Han undres over om det kjøres tradisjonelle spor om 20–30 år.

– Ja, kanskje i vinterdestinasjonene.

Før den tid skal det kjøres utallige spor og stå nye kamper om løypene i fjellet. Er det ikke om skøyting, kommer det alltids en mening om bikkjer, gående eller syklende i skiløypene.

Eller om finansieringen.

Stavtrinser er riktignok for de mer sære. For har virkelig den moderne skistaven med nye mikrotrinser blitt en trussel mot det perfekte skisporet?

Johannes Haukåssveen lytter til dem alle, og de er mange. Hans daglige oppdateringer fra 350 kilometer i fjellet rundt Sjusjøen og Nordseter følges og kommenteres når han styrer det som tilsynelatende er det aller viktigste: Skiløypene.

Han går ikke av vegen for meningsutvekslinger.

– Nei, skistaven ødelegger ikke sporene.

– Kanskje er det mer betimelig å skylde på hundene?

– Nei. I så fall har vi vært for sent ute med å sette spor om morgenen, sier han, og kommer med et argument for hundeeiere i et fjell med båndtvang:

– For løypene hadde det vært bedre om hundene fikk gå løst. Han slår fast at det er pulken som er den største fienden for det perfekte skisporet.

– Men pulken hører definitivt hjemme i sporet. I den sitter framtiden, våre kommende gjester i fjellet som får skiopplevelsene inn med morsmelka.

Da er det enklere å gjøre noe med skuterkjøringen. Den er uønsket, riktignok med et unntak av utrykninger.

– Når skutere kjører i løypa på mildt føre og det fryser til om ettermiddagen og kvelden, kommer skadene når noen må ut av sporet for å ploge. Der har vi gått noen runder med dem som har skuterløyve.

– Og syklistene ...

– De er ikke noe problem så lenge de tar hensyn til skiløperne. Syklistene er ikke ute i løse løyper etter nysnø.

– Men gående da?

– Jeg ser at det er diskusjoner og ulike meninger om dem. Når løypene har festet seg, er heller ikke de noe problem.

Noen meningsutvekslinger blir han aldri ferdig med. Haukåssveen var av de første som kuttet bredden på skisporet ned til 17 centimeter. Smalere spor skulle gjøre det enklere å gå naturlig riktig på ski.

– Det stemte nok for dem som var 60–70 kilo og 1.70 høye, sier han.

Det ble en ny strid. Fra tyngre og lengre skiløperne kom protestene. Løypebasen på Sjusjøen var raskt tilbake til standarden, 21 til 23 centimeter.

– Det ble for mye kritikk, sier Haukåssveen, som likevel ikke har slått seg til ro med sporbredden.

Han leker med tanken om varierende bredde.

– Vårt mål er å bidra til bedre skifølelse. Den blir bedre om vi setter smalere spor i stigninger, ned mot 16 centimeter. Det gir godt feste. På flatene er vi tilbake til 21 til 23 centimeter, før det økes ytterligere til 28–29 centimeter i utforkjøringene, sier Haukåssveen, og understreker at det var en grunn til at det ble benyttet egen sporsetter i utforkjøringene under Lillehammer-OL.

– Vi ser jo heller aldri Kjetil Jansrud stå med beina sammen i utforløypa.

– Men kommer vi dit?

– Ja, det er fullt mulig med gyrokamera som følger landskapet og via en computer i maskinen justerer bredden. Men da er vi tilbake til spørsmålet om de klassiske sporet eksisterer i like mange kilometer når vi kommer så langt, sier han og konstaterer at bredden på skiløypene er laget for oss voksne.

– Treåring må gå med en ubehagelig utoverbøy i knea. Det kan være noe av årsaken til at de minste begynner å skøyte så fort de klarer.

Haukåssveen drømmer om en egen barneløype med smalt spor. Men det vil kreve enda mer enn dagens budsjett på cirka 5,5 millioner, prisen det koster å drifte seks maskiner med mannskap for å gi hyttegjester og fastboende best mulig løyper.

De kjører etter sin egen standard på Sjusjøen: 4,3 meter bredt, klassiske spor i hver ytterkant og bred skøytetrasé i midten – og uten å sette spor i de bratteste utforkjøringene.

Med bredden slipper han meningsutvekslinger om smale skøytetraseer som ødelegger de klassiske sporene, som i Nordmarka i Oslo og enkelte steder i Gudbrandsdalen.

– Skøytetrasé må minimum være 2,5 meter.

Må han og kollegene kjøre smalere, prioriteres skøytetraseen med ett klassisk spor til høyre. Det gir fortsatt smil og et hyggelig vink fra de fleste i løypa, som Hanne Eide og Arne Gangdal.

– Norges beste løyper. Ja, det er det faktisk, og jeg har vært mange steder. Både løypenettet og prepareringen er fantastisk, ser Gangdal, som ferierer på bedriftshytta til Gjensidige på Rømåsen.

Men ikke alle er like glade for å se ham like ofte. Noen mener den hyppige løypeprepareringen er overdrevet og ødelegger gliden. Haukåssveen svarer kritikerne at kjøremønsteret må tilpasses kundens behov.

– Vi har alt fra eliteløpere, via mosjonister til barnefamilier, funksjonshemmede og eldre i høy alder. Vi må preparere for de med minst ferdigheter for å unngå skader. De trenger myke løyper, sier han, og er tilbake til det noe sære fagkunnskapen når han viser plansjen over 80 ulike snøkrystaller som påvirker gliden i sporet.

– Skismørere på høyt nivå går etter snøkrystallene. Vi kjører etter de samme prinsippene, sier han, og viser datateknologien og mekanikken som ifølge fagmannen skal gi optimale forhold om de bruker maskinen riktig.

Målet er et glattest mulig og fast spor. Det avgjøres blant annet av hvor fort maskinen kjøres, fra fire til 15 km/t, og hvor dypt de setter sporfresen.

– Kjører vi for fort, kan det bli for grovt. Farten på fresen kan være avgjørende for om sporene setter seg etter 15 minutter eller én, to eller tre timer når vi må få ut mest mulig luft av snøen, forklarer Haukåssveen, og fortsetter i en lengre utgreiing.

– Egentlig bør en vel være skiløper for å kjøre løyper her?

– Ja, eller være lærevillig og lytte ekstra godt til brukerne, sier Haukåssveen og ler.

For løypebasen handler det meste om skispor 200 dager i året. Skal han slappe av, fortsetter han i de samme sporene – på ski.

– Jeg finner roen ute i løypa. Det føles som jeg får klarnet hele kroppen. Og så kan jeg drømme meg bort, sier han, og forteller om en av sine favoritter, den nyeste løypa fra Midtfjellet ved Birkebeinerløypas høyeste punkt, runden om Nøkkelåsen og Steinvikfjellet.

Løypa kom for å spre folk og bidra til den roen mange søker i fjellet.

– Den anbefales på en godværsdag. Følger en Birkebeinerløypa fra Sjusjøen over Midtfjellet og ned til Grunna, kan en ta til venstre mot Nøkkelåsen seter, en fantastisk setervang i Pihlske. Derfra går turen over Steinvikfjellet med en gedigen utsikt. Forskjellen fra andre utsiktspunkt, som Sollifjell og Snørvillen, er at vi får utsyn mer østover og nordover, i et ubrukt fjellområde med et rikt dyreliv.

Etter å ha akt ned mot Midtfjellet og Birkebeinerløypa, kan en eventuelt forlenge turen om Snørvillen (995 moh.), før en er tilbake ved Fjellelva og Birkebeinerløypa ved Sjusjøen, sier Haukåssveen. Han trives best på den runden i januar.

– Lyset, kulda og himmelen. Nå har jeg min fineste måned. Jeg liker kuldegradene og at det knirker i snøen. På den tiden av sesongen er det alltid fine løyper, sier Johannes Haukåssveen og slår fast at han etter over 30 år på Sjusjøen har erfart at det er ulike meninger om hva som er den perfekte løypa.

– Det er jo positivt. Engasjementet viser at løypene betyr mye for folk i fjellet og at mange vil ut og bruke naturen.

Ringsakerfjellet Drift

Driftsselskap som eies av Ringsaker Almenning (40 %), Nes Almenning og Johannes Haukåssveen (30 % hver).

Kjører 350 kilometer løyper i regi av Ringsakerfjellet Fritid og Lillehammerfjellet Tur- og Løypeselskap. Preparerer Sjusjøen Alpinsenter, langrenn- og skiskytterstadion på Natrudstilen og langrennstadion på Sjusjøen.

Har seks tråkkemaskiner.

Budsjett på cirka 5,5 millioner (inklusiv moms) til langrennsløypene.

Driver i tillegg entreprenørvirksomhet med grunn- og terrengarbeider for bygg, veg, vann og avløp.