Gå til sidens hovedinnhold

Håp i pandemiens tid

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Det er mange ikring deg som frys.

Ver du eit bål, strål varme ifrå deg.»

Jula blir annerledes i år. Vi lever i ei krevende tid. Kjærligheten vår blir satt på prøve. Når vi trenger hverandres som mest, kan vi ikke være sammen. Når vi trenger en klem, må vi greie oss med et smil gjennom et vindu. Den beste måten vi kan vise kjærlighet på nå, er å holde avstand.

Den beste medisin for et menneske – er et annet menneske.

Sitatet er fra Jens Meinich, som stifta besøkstjenesten til Røde Kors.

To forskere, Lars Danbolt ved Religionpsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet og Gry Stålsett ved MF- vitenskapelige høyskole, har sett på hvordan pandemien påvirker vår mentale helse. Svarene de har fått viser at mange blir isolerte, savner kontakt og fysisk nærhet. Mange savner å bli sett og bekrefta i det daglige, og flere blir nedstemte med dager prega av savn, lengsel og en bekymring for hvor lenge dette vil vare.

Ute i verden blir kriser verre under pandemien. I Etiopia flykter 5–6 000 mennesker over grensa til fattige Sudan, der innbyggerne deler det lille de har med flyktningene. Kirkens nødhjelp har satt i gang hjelpetiltak i nært samarbeid med FN. Den verdensvide kirka er et godt nettverk for å få fram vann, helsehjelp og innsats mot kjønnsbasert vold og overgrep.

Bærebjelken i kirka er nestekjærligheten. Ved å gi, vil du få. Gjennom å være et lys for andre, vil du også kjenne glede selv. I kirka kaller vi dette diakoni. Å ha omsorg for vår neste.

Jeg er imponert over innsatsen mange gjør i kirka og i ulike lag og foreninger. Det er utrolig mange som vil bidra, og på den måten utgjøre en forskjell. Ja, som på den måten sier at, – vi bryr oss.

Søndag går vi inn i adventstida. Advent betyr «Herrens komme», og vi skal vente på Han som kommer. På mange måter har det dobbel betydning i år, vi er i en slags varig ventetid. Vi venter på normale dager, vi venter på en vaksine. Samtidig skal vi prøve å feire advent og jul så vanlig som vi kan få til. Kanskje er det slik at det å ta kontakt med hverandre, skrive en mail, sende et julekort er viktigere enn noen gang i år.

La oss gi hverandre håp. Håp i ei stemme som ringer for å høre hvordan det står til. Håp i et digitalt samtalerom der vi kan dele hverdagsgleder og fortellinger om stort og smått. Håp i ei middagsgryte og nybakte brød til noen du vil glede. Håp i en pengesum til organisasjoner som Kirkens Nødhjelp.

Håp i å vise at vi bryr oss om hverandre.

Halldis Moren Vesaas sier det så fint:

«Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

At du er varm!»

Lat ventetida bli ei tid for håp.