Jeg trodde ikke vi skulle få se deg igjen med det første, men her er vi altså. På en tid vi påberoper oss demokrati, og de fleste tror at vi har det i Norge selv om det fremdeles er en form for embetsmenn som styrer. Akkurat som da vi så deg sist, 1845.

Jeg liker å vite hva jeg skriver om, så jeg har hentet litt fra Store Norske Leksikon om hvordan de økonomiske tilstandene og politikken var på den tiden. Sitat: De første årene etter 1814 ble preget av den verste økonomiske depresjon Norge har opplevd. Krisen ble særlig omfattende for eksportnæringene fordi det også var krise i Europa etter Napoleonskrigene. Mange av storborgerne på Østlandet og i Trøndelag, som hadde sin kapital bundet i skog, sagbruk, skip og bergverk, gikk fallitt. Det hadde sammenheng med at norsk trelast ikke lenger kunne konkurrere på det britiske marked på grunn av store tollpreferanser for kanadisk trelastimport.

Slik har vi det ikke i dag, det er jo tydelig når vi ser at skogene blir meiet ned, til og med i hekke- og yngletid, og kjøtt og andre varer både går ut og inn av landet om det ikke hoper seg opp på fryselager eller blir dumpet i masseproduksjon. Noen vil si at det er godt. Jeg er ikke helt enig, for alt det vi gjør mot naturen og dyrene fordi dette skal foregå, det er slett ikke godt. Og på ett vis startet det på denne tiden – etter 1814 og har fortsatt til i dag, selv uten Napoleonskriger. Men embetsmennene hadde størst makt på Stortinget, akkurat som de har i dag. Det er pengene som rår.

Fra 1833 fikk bondestanden også mye makt, etter iherdig kampanje, og «Bondestortinget» oppsto. På sett og vis har vi det fremdeles slik. Det er mye i dag som henger igjen fra deg, 1845. For der Store Norske Leksikon hopper over historien, der tar forskning.no opp problemet. Sitat: I 1845 ble den nye jaktloven innført, og et av målene med denne loven var at de store rovdyrartene rett og slett skulle utryddes fra norsk natur. Det ble begynnelsen på det som kalles rovdyrkrigen. Slaget varte i over 100 år, helt fram til dyrene ble fredet ut på 1900-tallet. Bakgrunnen for at den dramatiske jaktloven ble vedtatt blir beskrevet i en artikkel av Karl Martin Richardsen i historietidsskriftet Heimen. Og der er vi så inderlig i dag.

Det er flere vernere som jubler over overskriftene når Statsforvaltere legger ut saker om nedgang i antall rovdyrtatte sauer. Det er så lett å glemme årsaken til at det er nedgang, for ut ifra de to siste oversiktene av normaltall, går ikke tapstallene for sau ned generelt. Bare tallet for rovdyrtatte sauer. Vi glemmer at vi fremdeles sliter med deg, 1845, og de holdningene som den gangen florerte på Stortinget da alle syntes det var en god idé å utrydde rovdyrene. I dag har tapstallene gått ned så mye fordi det fremdeles fungerer å drepe alle rovdyrene for å la sauene gå ubeskytta og ugjeta i skogen.

Det er ikke sauene som har blitt bedre passet på. Det viser normaltapet. Når ca. 130 000 sau og lam forsvant i 2021 kan ingen påstå at sauene blir passet bedre på. Men bestandsmålene blir misbrukt. Det var noe som ikke fantes i 1845, om man nå ikke skal kalle det et mål å ha null rovdyr i Norge. Noen partier er fremdeles der, andre dekker over nullagendaen med svadaprat om bestandsmål mens de gjør noen pennestrøk i viltloven, lurer velgerne og får på en finurlig måte inn denne vanvittige tankegangen at bestandsmålet er et maksimumsmål og aldri, aldri må overstiges! Hva gjør andre land? De gjør i hvert fall ikke som Norge. Der er bestandsmålet et MÅL for minste antall og alt over det anses som en bonus med bevis for at forvaltningen fungerer.

Forvaltning fungerer ikke i Norge. Ikke ut ifra naturen og dyrenes premisser. Her i landet fungerer det etter premissene fra 1845, for jo færre rovdyr vi har, jo færre sauer blir tatt av rovdyr, det sier seg selv. Og der er vi nå. Så jeg klarer ikke å juble, 1845, for jeg ville ikke ha deg tilbake. Jeg ville ha deg i glemmeboka og kun se et gløtt av deg når du ble nevnt med skammens ord om politikere som ikke hadde bedre vett. Men så dukker du opp igjen fordi vi har fremdeles politikere som ikke har bedre vett.

Det vil ikke være noen grunn til å juble før normaltallene på sau og lam tapt i utmarka går grundig ned – helt uten rovdyrs innblanding. Ikke før det er påkrevd med en form for beskyttelse for beitedyrene; for eksempel lama, vokterhund eller rovviltavvisende gjerder og erstatninger ikke blir utbetalt hvis dyrene ikke har blitt passet på eller gjerder ikke er i forskriftsmessig stand. Først da kan vi begynne å tro at vi har bra dyrevelferd blant beitedyr i Norge. Og inntil da bør politikerne ta til vettet, fjerne tankegangen fra 1845, pelle seg inn i 2022 og anse bestandsmålene som det de er: Et minstekrav for å få opp antallet for helt nødvendige dyr i skogen på sin rettmessige plass. Barth Eide kan ikke stå i utlandet og snakke varmt om å ta vare på rødlista arter når han selv nærmest klemmer på avtrekkeren og utrydder hva vi selv har i landet. Vi har drept nok natur med dobbeltmoralisme og tilbakestående tankegang fra 1845.

Kilder:

https://snl.no/Norsk_historie_fra_1815_til_1905

https://forskning.no/husdyr-naturvern-rovdyr/da-politikerne-ville-utrydde-rovdyrene/492551