(Oppland Arbeiderblad:) De 260 sitteplassene i Seegård kirke i Snertingdal var ikke i nærheten av nok, til alle de som hadde møtt opp for å ta farvel med en av bygdas egne ungdommer onsdag ettermiddag.

500 personer fikk plass inne, mens 100 til fikk med seg overføringen på skjerm utendørs.

– Det er vanskelig å forstå at Simen er død. Den friske gutten, alltid med et glimt i øyet. Vår stolstråle, som det står i dødsannonsen, er ikke lenger sammen med oss, sa sokneprest Berit Rinde til den store folkemengden som hadde møtt fram.

Bisettelsen åpnet med tonene til «Jeg glemmer deg aldri», som virkelig ble en ungdomshit da Emma Steinbakken laget sin versjon til Rådebank. Låten ble også spilt på ungdommenes markering på Dokka, helgen etter ulykken.

– Sangene som var plukket ut er sanger Simen var ekstra glad i. Det gjør det ekstra meningsfylt å synge dem, sier solist Leif Anders Wentzel, som sammen med Trond Nagell-Dahl sto for musikken i bisettelsen.

– En praktiker med tålmodighet

Sokneprest Rinde fortalte i sitt minneord om hendelsen da Simen omkom.

– Simen var nysgjerrig på om han fikk start på en gammel bil som sto på en lite brukt veg. Han ville prøve om han fikk motoren til å gå. Da han ikke fikk start på bilen, forlot han den. Bilen må ha begynt å trille, og Simen havna under bilen og døde av skadene han fikk. Hendelsen har rysta både familien og hele bygda. Det ufattelige har skjedd, og vi får ikke gjort om på det. Nå vil vi fokusere på minnene fra det livet Simen levde, sa Rinde, og beskrev gutten slik:

– Simen var en praktiker med stor tålmodighet og utholdenhet i det han holdt på med når det gjaldt praktiske oppgaver. Hukommelsen hans var enormt god, og han kunne mange mobilnumre utenat. Han var flink på skolen på tross av at han ikke brukte mye tid på lekser. Han gjorde seg gjerne ferdig med leksene på skolen, for han skulle ut og jobbe.

Etter ulykken har begge foreldrene uttalt seg om sorgen. De har satt pris på markeringene som har vært, både på Dokka og ved skolen i Snertingdal. «Tusen takk for en rørende markering. Det var både godt og vondt å treffe alle dere ungdommer som betydde så mye for Simen», skrev guttens mor etter markeringen ved ungdomsklubben.

Far skrev i etterkant av markeringen at Simen likte godt å være på Dokka, og å treffe venner på ungdomsklubben. Far uttalte videre at alle ungdommene som ønsker å ta en prat og en kaffe, er velkomne på besøk. Far holdt også et minneord i kirken.

Sokneprest Rinde fortalte at 13-åringen har satt dype spor hos veldig mange.

– Simen var veldig omsorgsfull og sosial. Han var sjølstendig og hadde tydelige meninger. Det var viktig for ham å aldri såre noen, og han hadde stor rettferdighetssans. Var det noen som mangla noe, tok han ansvar og ordna opp, sa hun i kirken.

– Han var der for alle

Flere hundre deltok på markeringen på Dokka, få dager etter ulykken. Nikoline Briskodden (14) var en av dem som sto bak markeringen. Hun beskriver Simen som en gledesspreder.

– Det tror jeg nok alle vennene hans er enig i. Når man tenker på Simen, tenker man bare at han var en skikkelig snill gutt, som fikk alle til å ha det bra og morsomt. Han var der for alle vennene sine, hele tiden, forteller Nikoline til Oppland Arbeiderblad.

De deltok begge på mange klubbkvelder ved Parken på Dokka. I tillegg hadde de mange flotte samtaler. De bodde i nærheten av hverandre og var veldig gode venner.

For venninnen har det vært veldig vanskelig å ta innover seg det faktum at Simen faktisk er borte.

– Det var veldig vanskelig å skjønne at det hadde skjedd, før vi hadde minnestunden på Parken ungdomsklubb. Da ble det veldig ekte og vi følte at han ikke lenger var blant oss. Det er veldig trist, både for meg og vennene, å se at alle hadde det vondt.

Ville vite alt om Vespa-en

Det var ikke tilfeldig at det var artistdoen Wentzel og Nagell-Dahl som ble bedt om å stå for innslagene i Seegård kirke onsdag ettermiddag. Simen Ruud var nemlig ofte innom restauranten Fauno, som Wentzel driver i Gjøvik sentrum.

Det ble gjerne prat om musikk. Og Wentzel mimrer tilbake til da 13-åringen ønsket å vite alt om de forskjellige vespaene som står i restauranten og utenfor.

– Det er ikke meningen at man skal synge i begravelser til så unge mennesker, sier Wentzel, som er glad for at han hadde venn og kollega gjennom flere tiår, Trond Nagell-Dahl, ved siden av seg.

– I slike situasjoner er det fint å være to. Det er en egen trygghet i det. Vi kjenner hverandre ut og inn, og skjer det noe uforutsett hjelper vi hverandre uten at det går ut over seremonien, sier Wentzel.

I tillegg til Rådebank-hiten «Jeg glemmer deg aldri», var «Det fine vi hadd sammen» fra DDE, «You raise me up» av Rolf Løvland og «Jeg savner deg så» av dansebandartisten Hanne-Mette.

Har hverandre

Både unge og eldre hadde møtt opp til bisettelsen. Den store mengden av unge venner og bekjente sier mye om Simens liv.

14-årige Nikoline forteller videre at de nære og kjente fra Snertingdal har vært sterkt preget etter ulykken.

– Det har vært mye omsorg for hverandre etter alt som har skjedd. Alle spør hele tiden om det går bra, og om de som trenger støtte alltid har noen der som stiller opp.

– Alle er der for hverandre. Det veldig godt å vite, selv om alle takler det forskjellig, sier hun.

Hun forteller at det har vært mange samtaler om hva som egentlig skjedde da Simen omkom.

– Jeg tror egentlig ikke folk har hatt så lyst til å snakke om det av respekt for hverandre.

Sokneprest Berit Rindes andakt

Det er vanskelig å forstå at Simen er død! Den aktive, sosiale og friske gutten; alltid med et glimt i øyet – vår solstråle – som det står i dødsannonsen, han er ikke lenger sammen med oss.

Fulle av sorg og fortvilelse, kan vi kjenne oss igjen i ordene fra Salmenes bok i Bibelen: Hjertet hamrer, kraften svikter, selv lyset i øynene har forlatt meg. (Salme 38,11)

Da er det ganske mørkt og tungt! Og vi kan spørre: Hvor er Gud? Hvorfor skjer det vonde ting?

I Bibelen står det at Gud er kjærlighet. Det kan skurre skikkelig i ørene våre og i hjertene våre når vi hører det. Åssen kan Gud være kjærlighet når triste og vonde ting skjer?! Hvor er Gud? Vi kan bli skikkelig sinna på Gud; trampe i bakken, slå i bordet og rope ut:

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!

Vi har flere spørsmål enn svar. Vi er stykkevis og delt.

Det er helt ok å være sinna og fortvila. Gud tåler det! Til og med Jesus ropte ut sin fortvilelse da han hang på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Men Gud har ikke forlatt oss. Gud er med oss; midt i alt som er! Fortellingen om Fotsporene beskriver det på en fin måte:

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder av livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt! Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: «Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?» Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg ogville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.»

Midt i vår maktesløshet, sorg og fortvilelse får vi vende oss til Gud. Svein Ellingsen setter ord på sorgen og savnet i en bønn til Gud i salmen Alt ble med ett så stille:

Alt ble med ett så stille, livet er helt forandret. Døden har banket på vår dør og sorgen har fylt hvert rom.

Hvor det er tungt å miste en vi så høyt har elsket! Å, hvilken tomhet over alt, vårt savn er så vondt og sårt.

Mange er våre tårer,her, blant de tusen spørsmål. Gud, du som ser vår dype sorg, vi ber deg: Vær du vår trøst!

Vær hos oss midt i savnet, omslutt oss med din godhet! Gud, ta vår smerte i din hånd, så uro kan bli til fred.

Du som er trøstens kilde, la oss få tro i sorgen: Tro at vi alltid er hos deg, vår Herre i liv og død.