Fryktløse helter som gutta så opp til og kvinnfolkene beundret

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

De var fryktløse; gutta ville være som dem, kvinnfolkene beundret dem. Selv var Thor Gotaas fra Brumunddal en pyse og reddhare som likte det seige slitet.

DEL

Nå har Gotaas byttet ut langrennsløpere og i stedet skrevet bok om hoppsporten; «Før og etter Wirkola»

Tirsdag lanseres den 400 siders rikt illustrerte boka med 240 bilder i Gyldendals lokaler i Oslo.

Østlendingen møtte forleden Gotaas til hopptreff i Renabakkene sammen med Stein Berg (82), legendarisk sportsjournalist i Østlendingen og fotografen som har tatt noen av de mest dramatiske hoppbildene etter krigen.

Han tok også bilde av Asbjørn Aursand da han ble første hopper i Norge over 100 meter (101,5 m) i Renabakken 17. februar i 1957.

Dramatiske øyeblikk

Berg har utallige timer bak seg som juniorhopper og senere som journalist i Hedmarks mest kjente hoppbakke. Flere av Bergs bilder er brukt i den nye hoppboka.

– Stein fulgte absolutt alle hopperne gjennom kamera. Derfor fanget han historiske svev og dramatiske øyeblikk, som da svensken Inge Lindquist mistet den ene skien i svevet i Falun i 1962, forteller Gotaas.

Selv strakk han seg til 12 meter i Den lille skolebakken i Brumunddal der stillaset i den største bakken minnet om et Eifelltårn for niåringen fra Brumunddal.

Stein Berg har personlig rekord på 91 meter i Renabakken, men husker fortsatt redselen før debuthoppet.

– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø, minnes han.

Hitler, Jesus og Birger Ruud

Berg vokste opp i Strandbygda før han flyttet til Leiret. Han visste om tre berømte personer i tidlig barndom: Hitler, Jesus og Birger Ruud.

Størst av alle var Kongsberg-hopperen. Berg visste til og med om noen som hadde sett Ruud hoppe.

– Det ble hoppet i alle bygder i Elverum. Bare i Elverum fantes det før og etter krigen åtte 50 metersbakker (Ydalir, Vindheia, Nevsåsberget i Heradsbygd, Støpberget på Jømna, Rølsåsbakken i Sørskogbygda, Rismyrberget og Krigerbratta i Nordskogbygda og Lundsbakken i Strandbygda). Det var ofte 50 til 100 deltakere. Hopp var stort og ga anerkjennelse, forteller Berg.

Selv hilste Berg på alle han møtte i Leiret etter en 4. plass i 12 årsklassen i hovedlandsrennet på Hamar og bilde i avisen.

– Hoppere var helter. Jeg ville ikke bli oppfattet som høy på pæra, smiler Berg.

Nasjonens halvguder

Forfatter Thor Gotaas kjenner seg igjen i Bergs beskrivelse av lokal hoppglede.

– Slik var det over hele landet. Det ligger en skatt i skihoppingens historie. Boken er skrevet med folkeminnegranskerens blikk for det seriøse og kuriøse. Her er det ikke bare gull og pokaler. men også om skihoppingens sjel. De beste hopperne var nasjonens halvguder, sier Thor Gotaas.

– I boken er det også gjort plass for anekdoter, miljøet rundt, hvordan hopperne tenkte og snakket med hverandre før og etter hopprenn. Ikke alt egnet seg til trykk. Både røyk, alkohol, viltre fester og kvinnfolk var en del av hoppkulturen. Mange hoppere var usedvanlig kjekke og atletiske sjarmører som også kunne være frampå utenfor bakken. OL-vinner Arnfinn Bergmann tjuvlånte slipset fra romkompis Halvor Næs fra Trysil og brukte det under OL-hopprennet i Oslo i 1952. 150.000 nordmenn så rennet, sier Gotaas.

– Et hopp var over på noen sekunder mens en langrennsløper måtte slite i sporet i mange timer. Hopperne var andre typer enn langrennsløperne. Villmenn mot slitere. Et hopp kunne alle se. Langrennsløperne forsvant inn i skogen, forklarer Gotaas.

Å hoppe etter Wirkola

Tittelen ga seg egentlig selv: Før og etter Wirkola. Boken tar for seg perioden 1940 til 1990, ifølge Gotaas hoppingens gullalder i Norge helt til V-stilen kom.

Altaværingen Bjørn Wirkola var uslåelig på slutten av 60-tallet med to VM-gull i Oslo i 66 og tre sammenhengende triumfer i hoppuka. «Å hoppe etter Wirkola» er blitt en del av det norske språket; og beskriver en tilnærmet umulig utfordring.

Gotaas satt og så på solnedgangen i Australia da han kom på tanken om å skrive bok om hoppsporten.

Han hamret ned forslag til forord og lurte på om Gyldendal var interessert.

Svaret kom raskt: 19,5 i stil. Kjør på!

Mangel på frykt

– Hva kjennetegner skihoppere?

– De beste mangler frykt og har nesten manglende sjelsevner. Er du ikke så gær'n som de beste, blir du heller ikke så god som de beste, smiler Berg – og legger til:

– Du blir ikke best uten selvinnsikt og ekstrem kroppsbeherskelse. Det er nesten bare fire saltoer på snowboard som er like ekstremt som lange skihopp, sier Berg.

Det ble hoppet uten hjelm og briller. Lars Grini hadde ikke engang på lue da han satt verdensrekord med 150 meter i 1967.

Selv manglet Berg motet til å bli god. Men lykkefølelsen over et godt skihopp sitter fortsatt i: når du treffer hoppkanten perfekt, skyter ut av hoppet og flyter nedover bakken uten å røre så mye som en lillefinger før et fjellstø nedslag.

– Jeg hadde ikke så mange slike lykkefølelser, men nok til at hopp ble min største lidenskap, sier Berg – som spilte håndball for Elverum til han nærmet seg 40 år.

Johan Sætre størst

Blant skihopperne i Hedmark rager Johan Sætre, Trysilgutten øverst med 10 NM-gull. Dessverre ble stilhopperen framfor noen et offer for utstyrsrevolusjonen som rammet norske hoppere på 70-tallet. Sætre var god nok for OL- og VM-medaljer med riktig utstyr.

Sambygdingen Halvor Næs var også av de store norske hopperne på 50-tallet med en fjerde plass i OL i 1952.

– På den tiden var det tre spor i overrenna. Halvor valgte dessverre feil spor med dårligere glid og havnet utenfor pallen, sier Gotaas.

I boken omtales også Renas store skihopper Asgeir Dølplads, som ble historisk da han vant det første hopprennet i hoppuka i 1953.

Johan Sætre i Renabakken 1982.

Johan Sætre i Renabakken 1982. Foto:

Flest hopp i verden

Willy Johansen, kjent som Willy Vang, lovet å ikke gi seg med skihopping før han fylte 75 år. To av hoppene gikk greit. Det siste endte med fall og nakkebrudd for den livsglade finnmarkingen som har bodd mesteparten av livet utenfor Hamar, og som fortsatt går på ski og trimmer.

Humørsprederen Willy «Vang» Johansen har gjort bortimot 30.000 hopp til sammen og er den i verden med lengst hoppkarriere.

Også andre lokale hopprofiler og historier krydrer hoppboken til Gotaas. Her kommer det også fram at Rena tapte kampen mot Vikersund i 1964 om å bli framtidig skiflygerarena i Norge.

Nye tider og lange svev

Storhetstiden for hopp i Norge var uten tvil de første tiårene etter krigen. I OL-året var det over 50.000 hoppere i Norge. I 1987 var tallet nede på rundt tre tusen hoppere. I 2013 var det kun 367 som hadde løst kontingent for å delta i hopp og kombinert.

– Bakker er lagt ned, hoppsporten er sentralisert til få steder, V-stilen og større bakken har ført til at lette hoppere flyr langt. Det er ikke lenger plass for lårkraftige atleter som Bjørn Wirkola som skjøt ut av hoppkanten som prosjektiler. Hopp er fortsatt en del av vår kulturarv, men det er vanskelig å spå om framtiden, sier Thor Gotaas.

PS: I november kommer Gotaas ut med bok om skibygda Trysil på 552 sider med 360 bilder. Han planlegger også en bok om skihelten Oddvar Brå.

SE BILDESPESIAL MED NOEN AV STEIN BERGS BESTE HOPPBILDER UNDER:

Artikkeltags