Gå til sidens hovedinnhold

Hvem er dere? – et innlegg om skoler, bygdedyr og vindmøller i Ringsaker

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem er dere?

Uttrykket «Å kjempe mot vindmøller» ser ut til å være i vinden som aldri før, for den som følger med i media om dagen. Denne gangen kanskje i en mer bokstavelig mening enn i Miguel de Cervantes Saavedras bok Don Quijote fra 1605. Over hele landet protesteres det nå høylytt mot bygging av vindturbinparker. Det er et folkelig opprør, fra grasrota, drevet fram av dem som får hverdagen sin ødelagt eller forringet. Noen ser ingen annen utveg enn å flytte fra stedet der hjertet deres ligger. Frontene har bygget seg opp, maktarrogansen har vært overveldende og ordskiftet har vært hardt. Det er muligens noen paralleller man kan trekke mot skolestrukturdebatten i nordre Ringsaker, men jeg tenker å nøye meg med én i dag.

I boken Don Quijote er kampen mot vindmøllene en kamp mot usynlige og innbilte motstandere, og kanskje også mot egne vrangforestillinger. Hvem kjemper han mot?

Jeg måtte spørre meg selv i høst; Hvem kjemper jeg mot? Ordføreren? Rådmannen? Ringsaker Arbeiderparti? Eller er det også Høyre og Sosialt Venstreparti? Er det sambygdinger? Eller kanskje bare mine egne vrangforestillinger? Det har det ikke vært lett å finne ut av, fordi mens noen velger å være svært tydelige, er andre ikke tydelige i det hele tatt. Noen er vant til og herdet i å stå for sine meninger, og å fronte dem. Andre ikke. Noen er sågar profesjonelle; de er kanskje politikere. De tåler en støyt, men skal også behandles med respekt. Respekt som forresten må gå begge veier. For meg har det hele tiden vært enklere å vite hva jeg kjemper for. Fordi jeg kjenner vår skole og våre barn, våre bygder. Jeg vet hva som står på spill for oss. Da må man kjempe. Men, så er jeg er muligens belastet med en «gammel yrkesskade» fra noen år i forsvaret. I krigens og kampens hete er det nemlig svært viktig å identifisere og lokalisere fienden. Hvem er fienden? Hvor er fienden? Hva tenker fienden? Dere får bære over med meg for ordvalget; fienden er i denne sammenhengen kun en meningsmotstander. Ingen fysiske sår eller blåmerker skal deles ut fra denne kanten.

Så da oppsøkte dem jeg oppfattet som fienden. Jeg kontaktet noen sentrale politikere. Dere vet selv hvem dere er. Takk for sist! De var velvillige til å møte meg, og de var ikke spesielt skumle heller. Jeg fikk fortalt min historie, mitt perspektiv, og fikk luftet mine bekymringer. De lyttet tålmodig og la deretter fram sine egne synspunkter og argumenter. Vi diskuterte fram og tilbake, og måtte til slutt konkludere med at vi var enige om noe, og uenige om annet ... Ofte enige om hva vi ønsker å oppnå, men svært uenige om hvordan. De var tydelige på sine standpunkter. Profesjonelle. Å møte dem ansikt til ansikt er absolutt å foretrekke framfor å sitte bak PC-en og sende meldinger fram og tilbake til hverandre. Kjære leser, du burde prøve! Dialog og debatt er viktig, da får man belyst flere sider, og som regel man blir litt klokere. I skolesaken er noen debattanter mer drevne enn andre. Noen er mer følelsesmessig involvert enn andre. Kanskje fordi de blir personlig berørt av det som diskuteres? Andre synes ikke å være berørte i det hele tatt, men ser det hele fra «utsiden» og ønsker bare å diskutere, for diskusjonen sin skyld. Noen har finslipt sine argumenter over lang tid, mens andre reagerer mer spontant, og atter andre trenger tid for å tenke seg om og formulere seg. Mange har ytret seg for første gang i en debatt på Facebook, eller i en avis. De stikker fram hodet for første gang, og håper at ingen «kapper det av». De har ofte mye på hjertet, men bare noen få linjer å få det ut på. Noe kommer fra den berømte levra. Noe burde definitivt også ha forblitt i levra ... Det burde imidlertid være stor takhøyde. Det skal ikke være nødvendig å ta høyere utdannelse for å kunne delta i ordskiftet. Ei heller doktorgrad innen emnet som diskuteres. Egne opplevelser, erfaringer og følelser bør kunne passere som argumenter. Hvor gode disse argumentene til syvende og sist er, blir uansett gjenstand for subjektive vurderinger av andre. Om man er for, eller imot, bør det være rom for å lufte meningene sine. Det er en svært stor inngripen i folk sin hverdag vi diskuterer i denne saken. Det bør ikke sjokkere noen at engasjementet er stort. Man må kunne forvente forståelse og respekt for det. Men folkeskikk må være et krav. Trusler og sjikane er selvsagt ikke innafor. Hva som oppfattes som trusler og sjikane er imidlertid svært subjektivt. Et snev selvbevissthet bør også være et krav. Ønsker man å diskutere, eller å provosere? Eller ønsker man ikke å provosere, men gjør det likevel? Man trenger kanskje ikke ta store, prinsipielle diskusjoner rundt følelsesladde tema mens «øksa henger over hodet» på andre? Velge tid og sted. Man nekter kanskje ikke andre å mene noe, selv om man håper på forståelse for at kampen nærmest føles eksistensiell for seg selv.

Ytringsfriheten har vært nevnt. Er den innskrenket i denne saken? Har noen fått beskjed om at dette er forbudt å mene? I så fall av hvem? Eller har man bare møtt motstand for egne meninger? Hvor går grensen for hva som må tåles? Et «hei» som uteblir? Et nikk som uteblir? Et blikk? Er det andre menneskers ansvar at du overhodet ikke skal føle noe som helst negativitet eller ubehag etter å ha lagt ut om dine meninger, og indirekte nedvurdert deres synspunkter? Har man rett til å belære andre i hvordan deres følelser egentlig burde være mens de er på et sårbart sted? Hva med å trå litt varsomt, selv om man har rett til ikke å gjøre det? En sentral AP politiker sa til meg i høst; «Man skal være forsiktig med å mene at andres problemer er ubetydelige». Evnen til å sette seg inn i andres følelser kalles empati. Vi ønsker oss empati fra dem rundt oss, men evner vi å gi det samme tilbake? Vi har ytringsfrihet, men har vi ytringsplikt? «Jeg bare spør» Jeg tar ikke på meg å belære noen om ytringsfrihet her. Emnet bør være godt kjent for den jevne nordmann selv om vi som nasjon har levd i frihet i 75 år. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire sa; «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det». Et godt prinsipp i demokratisk ånd. Han fikk i høyeste grad føle konsekvensene av å ytre sine meninger på kroppen. Det er mange mennesker som opp gjennom tidene som har gitt sitt liv i kampen for ytringsfriheten. Kampen for bygdeskolene i Ringsaker er i en slik sammenheng en mikroskopisk sak. Å dra inn ytringsfriheten i dette er etter mitt syn å rope litt vel høyt. Har jeg skremt noen nå? Er det noen som ikke tør stå fram med sine argumenter etter å ha lest dette? Det er absolutt ikke min intensjon, og jeg beklager i så fall. Flere politikere har ytret at de har fått argumenter for nedleggelser fra «flere» hold. Ingen har lyst til å si fra hvem eller hvor mange. «De tør ikke stå fram» er en gjenganger. Men de finnes altså.

Dere som ønsker nedleggelse av skoler: Hvem er dere? Hvor mange er dere? Hva slags argumenter har dere? Hva slags alternativer har dere? Jeg spør fordi jeg er oppriktig ønsker å vite. Mest sannsynlig blir jeg klokere av dine argumenter. Er dere 5? 10? 50? 100? 1000? Er det 10 av «dere» og 1000 av «oss» ville det vel ikke være mye demokratisk om mindretallet får gjennomslag? Enn om det skulle vise seg å være motsatt? Har dere selv unger på noen av disse skolene? Er dere berørte? Hvordan oppleves i så fall det? Ønsker du nedleggelse for at ditt barn skal få det bedre? Er det greit for deg at mange andre barn blir fratatt skolen de ønsker å gå på? Har du ikke unger der? Hva er i så fall argumentene dine da? Vi har så mange spørsmål. Er det virkelig ingen som vil hjelpe oss å få disse spørsmålene besvart? Er det greit at politikere som ønsker nedleggelse av skolene skal bruke deres historier for å rettferdiggjøre sin egen agenda? «Det er veeeldig mange som har tatt kontakt med oss som ønsker å legge ned skolene, men vi vil ikke si hvem, hvor mange eller hva som er grunnene ... Men det var mange altså! Jeg lover ...» Holder det?

Jeg ser at ordføreren er ute i en avis og snakker om hvor ubehagelig det er for dere som er for nedleggelser å uttale seg. Respekt til dere! Men jeg har til gode å høre henne ha empati for oss som kjemper FOR skolene våre. Er det ikke ubehagelig for oss? Hvordan blir framtiden for oss uten skolene? «Hvis noen flytter ut, flytter det nye inn..» Det er vanskelig å føle at hun også er vår ordfører om dagen.

Jeg forstår svært godt at det kan være ubehagelig å mene noe og uttale seg. Det har jeg nemlig i høyeste grad følt på selv. Jeg har deltatt i debatten på Facebook, skrevet innlegg i Ringsaker Blad (første gang noensinne), jeg har snakket med politikere på tomannshånd (helt nytt og ulikt meg) Jeg synes også det er utrolig ubehagelig å skrive dette innlegget.

Men hvorfor gjør jeg det da? Jo, fordi denne saken er VIKTIG for meg og min familie. Det er ikke «hipp som happ», i så fall hadde jeg ikke orket å engasjere meg. Det er VIKTIG. Og, jeg vet at skolene er viktige for ganske mange andre rundt oss også. Jeg kjenner flere av dem. Spørsmålet til deg som ønsker sammenslåing av skolene blir da; Er dette VIKTIG for deg? Eller, er det egentlig ikke så viktig, bare din stemme blir hørt?

Jeg har grovt delt «dere» inn i to kategorier for å belyse ett poeng, men er klar over at det sikkert finnes flere nyanser (Fortell oss om dem!): 1) Det er egentlig likegyldig for meg om skolene legges ned eller ei. Ett fett rett og slett! Livet går videre. Hverdagen til mine barn blir i stor grad som før. Jeg ser løsninger for vår familie som bare gjør hverdagen marginalt mer utfordrende. Om dagens struktur består vil det egentlig også være greit. Men, sånn prinsipielt tenker jeg at det er bedre med større skoler ... 2) Det er VIKTIG for meg at skolene legges ned! Jeg brenner for at de må slås sammen! Hvis vi ikke får slått sammen skolene vil hverdagen vår blir svært mye vanskeligere, og framtiden mørkere. Ungene mine får IKKE den utdanningen og det sosiale miljøet de har krav på nåværende skole.

Begge syn må være lov å ytre! Det må vi som ønsker å ta vare på skolene også akseptere! Men det jeg ikke med min beste vilje klarer å forstå er; Hvis du virkelig ikke ønsker at dine barn skal gå på disse små skolene, hvorfor benytter du deg ikke av fritt skolevalg, og flytter dem? Hvorfor må resten av bygda fratas skolen sin, for at dine barn skal få den skolegangen du mener er best? Og; hvis du er i kategori 1, og egentlig er likegyldig; unner du ikke sambygdingene dine det som åpenbart er svært viktig for dem? Skal din vilje trumfe? Forstår du ikke at når folk engasjerer seg så kraftig i noe, så er det fordi dette er svært viktig for dem? Er det særlig storsinnet og solidarisk?

De som kjempet mot nedleggelser av skolene i høst måtte ta mot til seg, tre ut av komfortsonen sin og protestere mot forslagene som ble lagt fram. Det var ikke gøy i det hele tatt, ikke komfortabelt, ikke trygt, men nødvendig. Det var viktig for dem. Hvor viktig er det for dere å få nedlagt disse skolene? Ikke viktig nok til å stikke fram hodet? Kanskje tiden nå er inne for å lufte argumentene dine? I denne fasen, når vi skal få en grundig konsekvensutredning, blir det behov for å få alle argumenter fram i lyset. Også dine! I den foregående fasen, da vi kjempet desperat for ikke å bli avspist med en elendig prosess og udemokratiske nedleggelser, var det kanskje ikke like stort rom argumenter for nedleggelse i ordskiftet. Det tror jeg alle med litt fantasi kan forstå. Det er takket være en gruppe lydhøre og ærekjære politikere at vi fikk en ny sjanse i høst. Nå får vi, forhåpentligvis, en ryddigere og grundigere prosess der det blir behov for å høre alle. Jeg håper og tror at det er mer forståelse å spore fra mine meningsfeller også, nå som alle sider kan bli hørt. Faren i forrige runde, uten en skikkelig utredning, var jo nettopp at ingen ble hørt, men at alle ble overkjørt av rådmannens nådeløse kalkulator. Så, hvis du brenner inne med tankene og meningene dine: Få de ut! Jeg er oppriktig interessert i argumentene! Jeg lover å lytte. Men; jeg kan komme til å argumentere imot. Jeg synes ikke du er en «idiot» likevel; vi er bare uenige. Slik som jeg og en del politikere i AP, Høyre og SV er. Hvis noen ikke hilser på deg eller ikke ser på deg, er det muligens deres måte å si ifra at det er vanskelig å forholde seg til deg på? At du har sagt og/eller gjort noe som de ikke kan stå inne for. Noe som ikke er innenfor deres verdier. Man kan simpelthen ikke forvente å bli likt av alle, uansett om man gjør noe galt eller ikke. Man ønsker vel ikke å tvinge andre til å like seg? Er det overhodet mulig? Hva slags personer gjennom historien er det som har prøvd å kreve det? Gikk det bra? Kaster man stein i vannet blir det både plask og noen ringer som brer seg utover; Sånn er det! Enhver handling har en reaksjon, og konsekvenser må alle forholde seg til. Det koster noe å mene noe, det vet alle som har stått for det de tror på. Det eneste rådet jeg kan gi, er å se i speilet og prøve å være den beste utgaven av seg selv. Hvis noen velger å kalle deg stygge ting, eller true deg, skal jeg støtte deg om du ønsker det, eller la deg håndtere det selv om du heller ønsker det. Trusler er verken greit eller lov. Men ta det med dem det gjelder! Ikke la det henge en mistanke over alle som bor i bygdene våre. Den store majoriteten her er bra folk med sunne og gode holdninger, og god folkeskikk! Å hevde det motsatte er dypt urettferdig. Folk flest er gode! Måtte «Bygdedyret» må få hvile i evig fred nå ... (Eller hva, Hamar Arbeiderblad?) Det er ikke mer riktig at stemmene skal stilnes på den ene eller på den andre siden. For at man i det hele tatt skal kunne diskutere noe som helst må alle tørre å stå fram med argumentene sine, ellers kjemper vi en kamp mot vindmøller.