Gå til sidens hovedinnhold

Hvem forsvarer velferdsstaten?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunene er i gang med å planlegge budsjettet for 2022, og mange steder varsles det om innsparinger.

I regjeringens Perspektivmelding legger man til grunn at de offentlige utgiftene vil øke, samtidig med at inntektsveksten ikke forventes å øke tilsvarende, og hvor det legges opp til trangere offentlige budsjetter.

I 2015 innførte Erna Solberg-regjeringen avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, som innebærer årlige kutt på 0,5 % på alle offentlige budsjetter, parallelt med at det er gitt store skattekutt til de om lag 130 000 rikeste i landet.

Betydelige offentlige inntekter er falt bort ved at lønnsomme offentlige virksomheter er blitt privatisert, at utenlandske bedrifter og kjeder tar med seg store overskudd ut av landet, og at skattesystemene legger opp til utstrakt skatteplanlegging og muligheter for å ta ut utbytter i skatteparadis gjennom en globalisert økonomi m.v.

Handelsunderskuddet Norge i forhold til EU er på om lag 160 milliarder kroner. Mye av dette skyldes utflagging av virksomheter, og at råstoff (særlig fisk) sendes ut og bearbeides i utlandet.

Innen veldig mange omsorgs- og serviceyrker ser vi at norske arbeidstakere henvises til lave stillingsbrøker, telefonvikarer, tilfeldige småjobber via vikarbyråer m.v., og så godt som alltid laveste lønnstrinn. Samtidig som at konkurransen med gjestearbeidere fra utlandet (overskudd på arbeidskraft) gjør at arbeidstakere i ikke-akademiske yrker ikke har hatt reallønnsvekst siden 2000 (SSB), så blir det ikke store skatteinnganger. I perspektivmeldingen legges det opp til å forsterke dette bildet – de ønskes, sitat: «velfungerende konkurranse, effektiv regulering og mer målrettet bruk av offentlige virkemidler».

Parallelt øker lederlønninger og utbytter i selskaper ekstremt, samtidig med mange oppsplittinger av offentlige selskap og oppsvulming av antall ledere.

Konsekvensene vi ser er at kommunegjelden øker, og mye skjult statsgjeld blomstrer opp gjennom bompengeselskaper og helseforetak. Det er mange private selskaper som beriker seg på økt offentlig gjeld som hefter alle innbyggerne i landet.

Eksempelvis har Lillehammer om lag 4 milliarder kroner i gjeld, dvs. ca. 140 000 pr. innbygger. Ringsaker har 3,3 milliarder gjeld, dvs. ca. 176 500 kroner pr. innbygger.

For å berge velferdsstaten sier perspektivmeldingen at skattesatsen pr. husholdning må øke fra 24,6 % til 25,7 % ut fra dagens skattesystem.

Tidligere statsminister Kåre Willoch (Høyre) skrev i 2002 («Myter og virkelighet») noe slikt som at: sitat:

Den vestlige verdens overklasse har likhetstrekk med «føydaltidens utsugere». Den vestlige overklassen har dyrket en form for «rovdyrkapitalisme». Norske banker har medvirket til en «tilrakingsøkonomi». Det er ikke de som kritiserer «grådighetskulturen», men de som praktiserer den til egen fordel, som er markedsøkonomiens reelle fiender.

Vi får en stadig mer fattig offentlig sektor, mens den private velferden hos en mindre del av befolkningen øker. Slik kan det ikke fortsette.

Spørsmålet blir derfor: Hvem vil forsvare velferdsstaten. Hvilke ambisjoner får vi med ny regjering?