Likelønnsdagen, altså den dagen hvor en gjennomsnittlig mann har tjent en gjennomsnittlig kvinnes inntekt, er i år 17. november. Det er to dager senere enn fjoråret. Strengt tatt burde datoen vært 31. desember.

Det er over seksti år siden LO og N.A.F (forløperen til dagens NHO) ble enige om en rammeavtale for likelønn. Fram til dette fikk altså kvinner og menn ulik lønn, selv om de utførte det samme arbeidet. Gjennom systematisk arbeid ble kvinnetariffer avviklet, og i de påfølgende årene ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kraftig redusert.

I dag er det nesten vanskelig å forestille seg at heltidsansatte kvinner i 1959 tjente om lag 34 % av sine heltidsansatte kollegaer. 20 år senere, i 1979, hadde lønnen til heltidsansatte kvinner økt, men fortsatt bare til rundt 70 % av mennenes lønn. Og fremdeles, i det vi liker å omtale som verdens mest likestilte land, tjener kvinner under 90 % av menns lønn.

Sammensatte årsaker

Det er flere årsaker til manglende likelønn. Bransjer hvor det jobber flest kvinner er ofte lavere lønnet enn bransjer med overvekt av menn. Andelen hvor flest sysselsatte jobber deltid finner vi i de kvinnerike yrkene, og deltidsansatte har ofte lavere timelønn enn heltidsansatte. Dette er noen av årsakene til likelønnsgapet, men ikke alle. Det er store variasjoner på deltidsarbeid mellom bransjer, yrkesgrupper og utdanningslengde, samtidig som lønnsforskjeller mellom kvinner og menn også øker med alder.

I kvinnerike yrker tvinges noen ut i deltid, fordi jobbene som tilbys ikke er i 100 % stilling. Da må man også jakte på ledige vakter for å få økonomien til å gå rundt, med den ekstrabelastningen dette gir. Andre velger deltid fordi arbeidsbelastningen er så stor at helsa ikke tåler en full stilling. Kvinner tar også et større ansvar for ubetalt omsorgsansvar for barn og familie, og velger å jobbe deltid for å få hverdagen til å gå rundt.

Samlet sett blir realiteten for mange kvinner at de får mindre tid og mulighet til å utvikle egen karriere og lønnsvekst, og dermed også lavere pensjon, sammenlignet med menn. Likelønnskommisjonen påviste for eksempel en ganske betydelig effekt av å få barn. Selv om det å få barn har mindre å si for lønnsutvikling i dag enn tidligere, gjør det seg stadig gjeldende i mange yrker og bransjer.

Hva kan vi gjøre?

For LO har det alltid stått sentralt å løfte de lavest lønte. I et likelønnsperspektiv er dette særdeles viktig, fordi kvinner er overrepresentert blant de lavtlønte.

I lønnsoppgjørene gir for eksempel kronetillegg en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn (og for lavtlønte generelt), enn når lønnsøkning gis som prosenttillegg. Samtidig må fordeling av lokale tillegg brukes bevisst for å heve kvinners lønn. Partene i arbeidslivet har ansvar for gjennomføring av oppgjørene, men vi trenger også politikk, virkemidler og økt bevissthet hvilken betydning ulikelønn har i samfunnet vårt.

Til tross for fagforeningenes innsats, og en koordinert og sentralisert lønnsdannelse i Norge (frontfagsmodellen) som har gitt oss mindre forskjeller enn i andre land, så går det for sakte. Vi er langt fra lik lønn mellom kjønn.

I et kjønnsdelt arbeidsmarked holder det ikke å snakke om lønnsforskjeller og kvinners relative lave lønn sammenlignet med menn. Det trengs handling som viser at vi som samfunn, som arbeidsgivere og arbeidstakere likestiller verdien av kvinners og menns arbeid.