Hvorfor skal ikke barn bosatt på bygdene ha anledning til å ha gleden av å gå til skolen? En nærskole?

Ved kjøp av bolig, er foreldre primært svært opptatt av beliggenhet ift. skole.

Spørsmål som:

«Er det trygg skoleveg? Avstand til skolen? (mange anser det som viktig at ungene kan gå til og fra skolen selv, da foreldrene og gjerne har travle liv).

Er det andre barn i nabolaget som de kan gå til og fra skolen med? Framtidige potensielle venner?

Kvaliteten på skolen, hvordan er den?»

Her har vi en situasjon der mange har etablert seg, investert tid, penger, eget liv, i boliger i våre bygder.

Nå ønsker Arbeiderpartiet og Høyre med flere å frata disse familiene og bygdene skolene deres. Jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan forsvares, sett i sammenheng med at kvaliteten på disse skolene er god. Det er å frata mange et liv med nærhet til den viktigste kommunale tjenesten for mange: nemlig skolen til barna. Tryggheten i hverdagen. Samholdet mellom unger i nabolaget.

Mange bosetter seg landlig fordi de ønsker å bo landlig og ikke midt i gryta.

Men, vi har også grupper i befolkningen som er førstegangskjøpere og andre som ikke er fullt så handlekraftige, at de har økonomi til å kjøpe en bolig i en av våre byer. I denne gruppen er også enslige forsørgere. Hvorfor skal disse tvinges til et mer tungvint og slitsomt liv? Hvorfor anser enkelte politikere at det ikke er verdt den økonomiske investeringen, å investere i skolegangen til disse barna? Anses disse som annenrangs borgere? Vi VET hva de ønsker nå. Budskapet er klart. De vil beholde skolene og den hverdagen de allerede har. Så hvorfor neglisjere det? Tenker enkelte politikere at de vet bedre hva som er best for innbyggerne enn innbyggerne selv?

Dette er dårlig sosial politikk. Vi snakker om sosial arv. Er det ikke egentlig ekstra viktig å satse i utkantområder, og besørge at disse ungene får minst like godt skoletilbud som barn i byene, med en enkel tilgjengelighet?

Hva skjer om en familie forsover seg om morgenen, og barnet ikke rekker skolebussen? Foreldrene jobber kanskje i motsatt retning av skolens beliggenhet?

Det snakkes om at lærerne trenger et utrolig stort nettverk med kollegier for å gjøre en god jobb som lærer. Og skolebygg uten alskens grupperom er ikke verdt en dritt. Det må da vel finnes enkelte lærere med yrkesstolthet og kompetanse som kunne tenke seg en prestisjefylt stilling, der deres stillingsinstruks eksklusivt er å ivareta læringsbehovet til elever ved våre mindre bygdeskoler? Det må vel finnes lærere fortsatt i samfunnet vårt som finner dette givende og utfordrende – UTEN selv å ha hundre kollegaer? Der fokuset ikke er lærerens egenutvikling, men eksklusivt barnas utvikling. Jeg VET at vi allerede har flere slike lærere ved bygdeskolene våre.

Jeg skulle ønske at vi heller kunne gått inn for knallhard satsing her.

Noen få prestisjefylte lærerstillinger, lønnsøkninger, i våre bygdeskoler der det synliggjøres at disse lærerne bærer et enormt stort ansvar, -og løftes fram på en trone! Lærerne på bygdeskolene skal ivareta nordre Ringsakers gull: De viktigste råvarer: Barna, deres kunnskap og bidra til motivering til videre læring. Så kan vi glemme behovet for hundre tilpassede rom i nye bygg, buss, tut og kjør, stress, mas og kjas, logistikk, flytting, slitne unger og foreldre. Legge den ballen død en gang for alle.

Nå må vi stoppe opp. Puste. Bevare.

Bevare er nøkkelordet.