Kjære lesere!

Jeg skriver til dere som psykisk syk i Norge i 2023. Jeg har slitt psykisk store deler av mitt liv. Kort fortalt så startet det når jeg var 8 år. Da kom jeg inn i BUP og ble utredet for ADHD. Så fikk jeg alvorlig anoreksi når jeg var 14 og den videreutviklet seg veldig drastisk og jeg ble tvangsinnlagt på barneavdelingen allerede som 16-åring. Jeg ble utskrevet fra sykehuset og overført til en døgninstitusjon kalt Kringsjåtunet.

Dette stedet reddet livet mitt. Jeg var her i to perioder over to år. Senere ble jeg overført til en omsorgsbolig i kommunen. Her bodde jeg fram til 2017. Da var jeg 20 år.

Fra fylte 20–24 slet jeg voldsomt med anoreksien og fikk ingen innleggelser for det. Enten var jeg for syk eller ikke syk nok.

Jeg var på en dødelig vekt i nesten 4 år.

Jeg har vært Inn og ut av DPS med flere feildiagnostiseringer. Og inn og ut av psykiatrisk siden 2020. I år har jeg allerede vært innlagt 3 ganger. Jeg har ønsket å få videre hjelp og et eventuelt langtidsopphold, men ble bare sendt hjem og overlatt til meg selv. Den forrige gangen jeg var innlagt var jeg innlagt for suicidalitet og ble sendt hjem 2 dager senere. Da ble det min samboers ansvar å «passe» på at jeg holdt meg i live og ikke prøvde noe dumt. Dette er både sterk ansvarsfraskrivelse og ikke forsvarlig i det hele tatt.

Jeg anser meg selv som en kasteball i systemet, og i psykiatrien. Jeg har lenge vært det, ut og inn av psykiatrien i snart 10 år(!) Men jeg trodde jeg endelig skulle få hjelp.

Hva slags helsevesen har vi i Norge? Jeg satt i møte med legen og skrek etter hjelp og allikevel mener den personen at jeg skal sendes hjem, for å øve meg på krisesituasjoner ... Det er jo helt sinnssykt!

Det nytter ikke å be om hjelp eller å skrike etter hjelp som psykisk syk i Norge.

Hvor syk skal man bli for å få hjelp?

Og for ikke å snakke om den nye helseministeren som virkelig ikke har noen form for forståelse for psykisk helse. Det legges ned døgnavdelinger og poster overalt, de sier de skal fokusere på rus og psykiatri og det motsatte skjer. Hvor mange fler må miste livet for at hun og resten av systemet skal forstå viktigheten av denne satsingen!?

Jeg må bruke så mye energi på å overbevise et ødelagt system om at jeg fortjener å leve, at jeg fortjener å få hjelp, og den energien kunne jeg egentlig ha brukt på å bli bedre.

Jeg skriver absolutt ikke dette for sympati, men hvis det at jeg deler min historie og mine oppfatninger, gjør at noen andre våger, føler seg sett og hørt eller tør å be om hjelp.

Så er det verdt det.