På Debatten i NRK 14. november fikk vi se en flik av fattigdommens ansikt i Norge i dag.

Renate forteller at hun lar være å spise mat og slår av strømmen mens datteren hennes er på skole og fritidsaktiviteter etter skoletid på mandager.

Cathrine forteller at hun skammer seg over å være fattig, og trekker seg unna familie og venner. Ensomheten er fattigdommens pris.

Amalie forteller at hun ikke kan delta på noen sosiale aktiviteter lenger sammen med unge jevnaldrende: Kino eller en tur på kafé er en luksus hun ikke kan unne seg.

Disse modige kvinnene gir fattigdommen et ansikt. De gråter på riksdekkende TV. Vi som sitter hjemme i stuene våre gråter med dem. Selv Fredrik Solvang som leder programmet kjemper mot tårene idet han viser den dramatiske økningen i personer som henvender seg til frivillige organisasjoner for å få utdelt matkasser. Som eksempel nevnes Hamar og en økning på hele 65 % av familier som oppsøker matsentralen.

Men tårer og medfølelse gir ikke disse kvinnene, barna deres og andre mennesker i samme situasjon flere penger å rutte med. Det gir ikke lavere bokostnader eller mat på bordet.

Her trengs det handling. Politisk handling.

Nylig kom en rapport (SIFO) med den treffende tittelen «Dyrtid under oppseiling». Her slås det fast at selv om mange husholdninger i Norge merker konsekvensene av de krevende økonomiske tidene vi er inne i med økte levekostnader til både mat, strøm, drivstoff og boliglån, så er det noen husholdninger som rammes hardere enn andre.

Ikke overraskende er det de som allerede hadde lite å rutte med fra før. De som lever på lavinntekt, barnefamilier, hushold med usikre arbeidskontrakter, de som ble rammet økonomisk av koronaen, stønadsmottakere og hushold der det bor personer med funksjonshemning eller er rammet av alvorlig sykdom.

FO Innlandet organiserer sosialarbeidere som møter fattigdommen i sitt daglige arbeid; på Nav, i barnevernet, i rustjenestene, i de frivillige organisasjonene. Vi har noen konkrete og enkle råd til politikerne om hva som kan gjøre hverdagen til de fattige i Norge litt lettere:

– Trygdeytelser og stønader må være rausere, og på et nivå som man faktisk kan leve av. De som sliter får det ikke bedre av å få mindre.

– Nav må være åpent og tilgjengelig, og Nav må aktivt gi råd og veiledning om ulike stønadsordninger som folk kan nyttiggjøre seg.

– Arbeidslinja i norsk politikk må bli mer menneskevennlig. Ikke minst må det tas større hensyn til barns behov og livssituasjon.

Ingen skal måtte stå på TV og gråte for at vi skal forstå hvordan det er å være fattig i Norge.

Tid for å stå opp for trygghet. Tid for politisk handling.