Står tettsteds- og byutviklingen i Nydal, Brumunddal, Moelv og Sjusjøen i fare for å bli et lappeteppe av private steds- og byrom uten sammenheng og helhetstenkning?

Moelv sett fra lufta.

Moelv sett fra lufta. Foto:

Av
DEL

Kommentar«Arkitektur er tvang, og dens hovedoppgave er å skape tilhørighet for mennesket i omgivelsene som bygges»

Setningen har jeg lånt, og danner utgangspunkt for min lille refleksjon omkring den pågående steds- og byutviklingen i Ringsaker.   

I løpet av min første periode i kommunestyret (2015-2019) vil det nærme seg at Ringsaker har innvilget 1500 byggetillatelser. Bare i 2017 ble det gitt 522 byggetillatelser! Dette står jeg som politiker (heldigvis ikke alene!) ansvarlig for.

Litt tabloid sagt har jeg bidratt til nærmere 1500 tvangsvedtak, som du som innbygger, og vi som samfunn må forholde oss til. Tenk deg et øyeblikk at kommunen begynte å spille høy musikk i alle stilarter over hele kommunen samtidig uten stans. Det hadde neppe vart lenge før man måtte trykke på pauseknappen. Arkitektur er som musikk, forskjellen er bare at den ikke kan skrus av. Den står der, og vi er tvunget til å forholde oss til den hver dag.

Derfor spør jeg, hvordan henger de 1500 enkeltvedtakene sammen, og hva påvirker dem.

De siste først – det som i aller størst grad påvirker utbyggingen er utvilsomt økonomisk motivert. Utbyggere med varierende tykkelse på lommebøkene bygger for å tjene penger. Som politikere ønsker vi dette (selvfølgelig!) velkommen, fordi det bidrar til vekst og utvikling av kommunen.

Det er imidlertid et viktig spørsmål vi som politikere må spørre oss; lar vi for mye av utbyggingen skje på utbyggernes premisser, eller sikrer vi oss god nok styring?

Står tettsteds- og byutviklingen i Nydal, Brumunddal, Moelv og Sjusjøen i fare for å bli et lappeteppe av private steds- og byrom uten sammenheng og helhetstenkning?

Vi må innrømme at vi er innhentet av en ny tid, en tid våre planer ikke hadde tatt høyde for (bokstavelig talt!) og kanskje heller ikke vår organisasjon?

Det er denne lille klumpen i magen jeg kjenner på. Spørsmålet for min del, er ikke om vi skal fortsette utviklingen i det samme volumet og omfanget, men snarere om hvordan vi sikrer at dette skjer på en måte som gjør at våre valg står til troende om 50 og 100 år.

Vi kommer neppe til å bli dømt på grunn av at vi sørget for økonomisk vekst og bærekraft, men vi kommer til å bli dømt på vår mangel på faglighet, evne til helhetstenkning og langsiktighet.

I de relativt få sakene hvor estetikk og arkitektur har blitt tema i konkrete reguleringssaker i kommunestyret, har konklusjonen blitt noe sånn som at; «Hva vi synes er fint er så forskjellig, så det lar vi ligge» Det tror jeg er klokt, men ikke tilstrekkelig.

Til tross for ulike kommunale planer, planer for estetikk og byggeskikk, dyktig kompetanse i kommunens bygg og eiendomsavdeling og planavdeling, spør jeg; skapes det god tilhørighet for mennesket i omgivelsene som bygges? Tåler vi musikken, tåler barna og barnebarna våre musikken om 100 år?

Jeg tror vi skulle kostet på oss en komponist og dirigent, en steds- og byutvikler/planlegger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags