Et sted for de bysjuke

BJØNNHAUGEN I DAG: Ingeborg Semb og Helene Guåker på Bjønnhaugen slik det ser ut der i dag. Guåker har Carolyn Swetlands skjønnlitterære produksjon på fanget.

BJØNNHAUGEN I DAG: Ingeborg Semb og Helene Guåker på Bjønnhaugen slik det ser ut der i dag. Guåker har Carolyn Swetlands skjønnlitterære produksjon på fanget. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Både Ingeborg Semb og Helene Guåker har fått urban overdose. Vi ble med dem på ekspedisjon i fotsporene til en dame som også ble hardt rammet av bysjuken.

DEL

Helene Guåker drar over Mjøsbrua og gjenoppdager en glemt kvinnelig forfatter-kollega på Biri.

Jeg jobber med en diktsamling. Det går sakte, men jeg tror det går framover, sier Helene Guåker og ler.

Det går i hvert fall bortover og oppover, oppover stien mot husmannsplassen Bjønnhaugen nord på Biri. I ti år av sitt liv hadde den amerikanske antropologen, reporteren, forfatteren, landstrykeren og eventyreren Carolyn Swetland en kreativ hule her oppe. Av ren eventyrlyst går nesningen Guåker på forfatterkollega Swetlands gjengrodde stier. I ryggsekken har hun sju av bøkene hennes. Bagasje for en på ekspedisjon i gjenoppdagelsens tegn, alliert med den ikke mindre ivrige Ingeborg Semb som er oppvokst på garden der Bjønnhaugen var husmannsplass.

Begge er nysgjerrige på Swetland, for verdensborgere av hennes kaliber var mildt sagt uvanlige på disse trakter for 50 år siden. En språkmektig enke med førerkort på bil, frankofil, stri, selvstendig og bereist. Ikke så ulik Ingeborgs bestemor Klare Schee som på pur trass utviklet varemerket Biri Tapet basert på halmstrå fra åkeren på Semb. Det var selvfølgelig Klare som introduserte Swetland for Bjønnhaugen.

Bysjuken

Helene Guåker og Ingeborg Semb traver gjennom granskogen i Sembshagan mens skravla går uavbrutt. Mest om Carolyn Swetland som bodde store deler av sitt liv i Oslo og Paris, og trakk seg tilbake til Bjønnhaugen når hun fikk det hun kalte «bysjuken». I tidsskriftet «The Norseman» fra 1965 beskriver Swetland storbyene som «ufølsomme steder med asfalt og neonlys, hvor tyver kler seg som bankmenn, hvor sex er som en spilleautomat og hvor beroligende piller ikke lenger beroliger.»

Ingeborg Semb bodde sjøl ti år i storbyen.

– Jeg ville vekk fra Biri straks jeg var ferdig med ungdomsskolen, og måtte overtales til å holde ut og fullføre videregående først. Nitten-tjue år gammel pakket jeg kofferten og reiste uten å se meg tilbake. Men ti år senere hadde jeg fått urban overdose og flyttet hjem, røper hun.

– Jeg holdt ut to-tre år i Oslo, men da hadde jeg jaggu fått bysjuken så det rakk, kommenterer Guåker.

Tomt hus

– Velkommen til Bjønnhaugen, sier Ingeborg Semb og finner fram nøklene til den grå husmannsstua som åpenbarer seg på en lysning i skogen.
Låsen er rusten og ytterdøra stritter i mot, men hun bryter seg inn, skritter over det hårløse liket av ei mus og rester av en fuglevinge. Golvplankene knirker. Det lukter mugg, støv og gammelt hus. Utsikten gjennom vinduet mot Brøttum og Ring ville vært formidabel om det ikke var for skogen. I dag er Bjønnhaugen hva eiendomsmeglere kaller «et sted med muligheter».

– Her har det knapt vært et menneske siden Carolyn flyttet ut for 40 år siden, slår Ingeborg Semb fast.

Her hadde hun sin skrivemaskin, her elsket hun og her pønsket hun ut nye prosjekter. Nå er stua nesten tom og peisen kald, men et gammelt bilde viser at da hun bodde her var rommet fylt av bøker, trivsel og varme. Her etablerte hun Biri Film AS, her redigerte hun dokumentarfilm fra Vest-Afrika, og her dro hun i gang det ambisiøse spillefilmprosjektet «Tog til Timbuktu» som rant ut i sanden grunnet borgerkrig og pengemangel.

Quartet Baga

Godt voksne folk i nabolaget kan fremdeles huske den joviale damen som hver sommer på 1960-tallet kom haikende til Biri, og senere putrende i en lyseblå svenskregistrert Saab.

En amerikaner i eksil, med langt hår og hestehale som snakket norsk med kraftig aksent, gikk i trange jeans og rutete flanellskjorte, bærende på kamerautstyr, filmruller og en ryggsekk stinn av bøker og tidsskrifter på fransk og engelsk.

En sommer ankom hun med «Quartet Baga» i Saab'en, fire unge menn fra Guinea i Vest-Afrika. Alle fem bodde sommeren gjennom i husmannsstuas eneste rom. Afrikanerne laget instrumenter med enkle midler, sang, danset og padlet (!) robåt på Mjøsa, stupte fra svaberget og fanget abbor i ruse på kveldstid. Det siste lærte de av grendas hvite innfødte.

Middagen ble servert med ris i et vaskevannsfat der nysgjerrige unger fra nabolaget også fikk tildelt hver sin sektor. Ungene fikk utdelt gaffel, de voksne åt med fingrene. Alt under mildt, men bestemt overoppsyn av Swetland sjøl.

Maximal utgang

Guåker foteller at Carolyn Swetland debuterte skjønnlitterært med barneboka «Bedre enn en kamel?» da hun var 74 år gammel. Handlingen utspiller seg i Mali. Boka handler om ei lita jente som viser seg å være hakket klokere enn de trauste storebrødrene sine. Deretter fulgte seks voksenromaner. Ingen av dem kan kalles lettleste.

– For mye prikk prikk, mener jordnære Guåker.

Men Swetland skrev aldri for allmuen, og lekte seg gjerne – i følge folk som skjønner seg på slikt – med en fransk litterær stil som kalles OULIPO (l'ouvrir de litterature potentielle). Andre ganger går hun rett på sak. Et stadig tilbakevendende tema i romanene hennes, er kjærlighet og erotikk på tvers av kultur, religion, språk og rase.

I Dagbladet skrev forfatteren Tove Nilsen: «Carolyn Swetland kom inn i norsk litteraur som et befriende fenomen: En 75 år gammel debutant med internasjonal orientering og erotisk appetitt som gjorde det klart hvor mange trette unge nisser som slepte seg gjennom 1980-tallslitteraturen».

Politisk radikal

Carolyn Swetland var politisk venstreradikal og opptatt av den tredje verdens frigjøring fra tidligere kolonimakter.

Helene Guåker blir ikke overrasket når hun får høre at den konservative bygdesladderen ville ha det til at den uvanlige damen på Bjønnhaugen rimeligvis måtte være spion for Kina og Sovjetunionen. Ikke alle hadde fått med seg at de to regimene var som hund og katt. Men verre skulle det bli: På 1970-tallet kuppet Oslo AKPml Fremmedarbeiderforeningen hvor hun var generalsekretær, satte ut et rykte om at den uregjerlige kvinnen var agent for CIA og frøs henne ut. Tidligere venner i det lettere paranoide immigrantmiljøet sluttet å hilse. Isfronten gikk hardt inn på henne. Kanskje måtte Carolyn Swetland til slutt innse at en kvinnelig fritenker var uvelkommen over alt, også i hennes nye fedreland Norge.

Men 82 år gammel og på dødens terskel skrev hun «Maximal utgang», en ertelysten liten roman på 106 sider om en livstørst eldre hvit dame med forkjærlighet for unge svarte elskere. En elegant hevn over alle verdens hengehoder.

Artikkeltags