Gå til sidens hovedinnhold

Kulturskolen, et område i kommunen som berører mange

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kulturskolen har eksistert som fenomen i Kommune-Norge i mer enn 60 år. Den har gått fra å være en spisset musikkskole til nå å være en kunst- og kulturinstitusjon som berører mange av kommunens innbyggere. Den gir opplæring innen bildende kunst, dans, teater, musikk og drama til barn og unge, men også voksne. Den samarbeider med barnehage, SFO, grunnskole, voksenopplæring, helse, det frivillige kulturliv og sikkert også flere andre aktører i ulike lokale varianter. I det hele tatt er kulturskolen en omskiftelig, skapende, tilpasningsdyktig og leken del av mange kommuner.

I den senere tiden har det kommet flere strategiske politiske dokumenter som omhandler eller behandler kulturskole på omfattende vis. Kunnskapsdepartementet har i forbindelse med arbeidet rundt fagfornyelsen utgitt en strategi for praktisk estetiske fag, hvor kulturskolen er den selvsagte samarbeidspartner og nevnes på en rekke områder som kulturelt nav i kommunen og som leverandør av fagekspertise innen kunstfag i grunnskolen og SFO.

Barne- og ungdomskulturmeldingen har en egen del viet kulturskolen og dette er behørig presentert av både kulturminister og kunnskapsminister i lanseringen av meldingen. Kunnskapsministeren var sågar rørt da hun fortalte om sin fortvilelse over ikke å få plass i kulturskolen som barn. I denne meldingen gis kulturskolen et stort ansvar for kunst- og kulturopplæring for alle barn og unge i Norge. Det pekes på at kulturskolen skal evne og også favne nye kunstuttrykk og møte barn og unge på deres arenaer for samspill og kommunikasjon.

Det er ikke knyttet finansiell støtte til noen av disse dokumentene, kun krav om at kulturskolen skal være et kommunalt nav og skape på tvers av skole, kultur og frivillighet og gjerne også helse og andre aktører.

Kulturskolen og dens aktører har stor vilje til prosjektarbeid og å søke midler for å utvide nye arenaer innen sitt skoleslag. Det er likevel vanskelig å opprettholde og utvikle robuste og langvarige samarbeid med andre aktører i kommuner og frivillighet når en er finansiert av prosjektmidler. Da har det lett for å bli slik at når prosjektet er ferdig og skal videreføres innen kommunens egne rammer så legges det ned, for disse midlene finnes ikke. Barnet kastes ut med badevannet.

Skal kulturskolen klare å levere innenfor ønsker og krav i strategi og melding må det satses økonomisk på dette unike skoleslaget, som fra før kan å navigere mellom ulike aktører og som i kunstneriske prosesser er vant til å arbeide i kaos. Å arbeide i kunstneriske kaos har kvaliteter ved seg som gjør at kulturskolen som organisasjon klarer og takler samarbeid med ulike aktører, og det ligger et uforløst samarbeidspotensial i dette om bare økonomiske rammer hadde vært noe bedre.

Politikerne har her en mulighet til å satse på kunsten som en sentral aktør i kommunalt utviklingsarbeid. Kunsten ser andre løsninger og andre veger og muligheter. Dette er kulturskolen og dens kunstner-pedagogers største aktivum.

Politikere kjenn deres besøkelsestid og sats på kulturskole! La oss få et fond for utprøving av samarbeidsprosjekter slik at kommunene vi er en del av forstår vårt potensial.