Jeg har en sønn på 10 år som går på Messenlien Skole. Og det er ikke til å feie under en stol at livet er lettere, og livskvaliteten blir bedre av at poden kan gå og sykle de 2, 5 km til skolen. Og det er ikke bare mitt og far og hans liv som blir lettere å leve.

For når han sykler forbi naboer som går tur med hunden, og de hilser.

Er det folkehelse og forankring i ditt lokale samfunn.

Når han sykler forbi Mesnali Barnehage, og ser de snille, gode barnehagetantene og de ser han.

Så sendes en god vibb gjennom kroppen til alle de 15 – 20 han møter på sin veg.

Og alle de andre barna som bor enda nærmere skolen, gleder det oss i bygda å se, snakke med og vinke til. Dette limet i bygda, som binder unge og gamle sammen kan ikke måles i penger.

Det bør heller måles i livskvalitet for alle som bor her.

At vi blir bedt til skolen for å se skuespill, juleavslutning med sang og nisse, 17. mai-feiring med kaffe, is, kaker og leker. Sommeravslutning med grilling, lek og sang.

Idrettsforeningene bruker skolen og skolens fasiliteter, korps bruker skolen og voksne har kanskje innebandy og ballspill o.l., på sin lokale skole. Vennskap og samhold blir skapt på disse arenaene.

Så det skal noe fantasi til å si at stort er best. Skjønner at det er billigst, og at det er bare det det handler om. Alt skal måles i kroner og øre. Det som faktisk kan skje er at vi blir mere fremmede for hverandre, og at bygdene dermed mister det som gjør det til et så fint sted å leve.

Man bør aldri undervurdere de parametere som ikke så lett kan ses i et økonomisk insentiv.

Nemlig at vi kjenner hverandre og prater sammen, fordi barna våres er i bygda. Fordi bygda føles komplett, om barna busses bort og vi ikke lenger ses eller feirer ting sammen. Så kan jeg love dere det, at bygda blir et kaldere sted.

NB: Opprinnelig innlegg til wsp