Det er 11 år siden 22. juli-drapene på Utøya. Terrordrap utført i hat mot andre mennesker. Så ufattelig og så uvirkelig at følelsene som brant seg fast i oss den gangen aldri vil slippe taket.

Vi skulle aldri glemme var alle enige om den gangen. Arbeiderpartiet har nå også lagt til at vi aldri må tie. For paradoksalt nok har mange, også mennesker som ble direkte rammet, blitt møtt av hat av andre når de har snakket om det grusomme som hendte 22. juli. Det er faktisk ikke til å forstå. Det er lett å føle med dem som opplever det. Det er lett å forstå det sinnet og den avmakten de som opplever det må føle når dette stadig vekk skjer.

«Å dra 22. juli-kortet» er blitt et begrep. Såpass ofte brukt at det har hemmet den stadige påminneren vi faktisk trenger for å huske det som skjedde den gangen. Noen vil nok helst at vi skal glemme. Historien om 22. juli passer så dårlig i deres virkelighet av sannheten. Den sannheten som de ønsker.

Vi skulle jo tro og ønske at vi har kommet oss videre og lært av det som skjedde den gangen. Det har vi nok ikke. I vårt samfunn vil de kreftene som kan utføre slike gjerninger dessverre alltid finnes blant oss. Det har vi dessverre sett altfor mange ganger de siste årene. Bare denne sommeren har vært en grufull påminner om det. En mann skjøt mot uskyldige mennesker på åpen gate i Oslo og rammet blant annet et utested for skeive. Verre kan det ikke bli, og vi vil aldri oppleve at slike krefter blir borte.

En vanlig kommentar om Pride er også at det «har blitt litt mye av det nå». Spørsmålet da er – hva har det blitt for mye av? Kan det bli for mye nestekjærlighet, og kan det bli for mye av budskapet om at alle må få lov til å kjempe kampen om retten til å elske hvem man vil? Kan det bli for mye av budskapet at hver enkelt selv må få velge den de ønsker å være? Svaret på det er enkelt.

Vi må være oppmerksomme på at historien om 22. juli ikke blir en kamp som Arbeiderpartiet og AUF må kjempe alene. Vi vil nok aldri glømme, men vi må heller aldri tie. Vi må vise at det er langt flere som står opp for de verdiene som tar avstand fra holdninger som skaper hat mot andre, enn de som stadig vekk framfører budskap som bidrar til motsetninger mellom folk.

77 mennesker døde 22. juli 2011. Den prisen de og deres familier og deres venner har måtte betale må aldri bli glømt eller hysjet ned. Derfor er det så viktig at diskusjonen og budskapet om det som rammet oss den gangen aldri forsvinner. De gode kreftene vil nemlig være langt sterkere enn alternativet, om det summeres.