Det vondeste av alt: Å miste et barn

PAPPAS JENTE: Sara Holmedahl Sandsmark, en engel på jord, full av energi og livslyst sammen med pappa Jostein Holmedahl Sandsmark. Bildet er tatt om lag 16 måneder før Sara døde, bare 13 år gammel. FOTO: PRIVAT

PAPPAS JENTE: Sara Holmedahl Sandsmark, en engel på jord, full av energi og livslyst sammen med pappa Jostein Holmedahl Sandsmark. Bildet er tatt om lag 16 måneder før Sara døde, bare 13 år gammel. FOTO: PRIVAT Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

I januar 2014 blir to jenter på ponnitur påkjørt og drept sør for Bjørkelangen i Høland. Jostein H. Sandsmark opplevde foreldres største mareritt; Å miste et barn. Hvordan klarer man å stable et liv på beina igjen når det ufattelige har skjedd?

DEL

Det har gått 22 måneder siden Jostein Sandsmarks datter Sara på 13 ble drept. I regi av Bygdekvinnelaget og Menighetsrådet på Nes, gjestet Jostein Sandsmark Tingnes kulturhus tirsdag kveld for å fortelle sin historie. Sammen med utgivelsen av boka «Pass på liten, pass på stor», har dette vært hans terapi etter tragedien.

Hvordan kunne det skje?

Det var en utrolig sterk og personlig historie Jostein Sandsmark fortalte. Om hvordan det er å miste et barn, påkjørt og drept bare 500 meter fra hjemmet. Det er en historie der han blottlegger sitt eget liv og den svarteste, dypeste sorgen et menneske kan oppleve. Hans beretning gjorde dypt inntrykk. Dette var ikke øyeblikket der man skjulte tårene.

Ulykken der Sara på 13 og venninnen Tiril på 11 år mistet livet var meningsløs. Hvordan kunne dette skje? På en åpen strekning, i en vid dal med kornåkre i vinterdvale og med fri sikt i alle retninger. Lyset var bra, sikten var god, og skiltene fortalte om redusert fart. Sjåføren kunne se jentene med ponni og sulky på en halv kilometers avstand. De to venninnene hadde holdt seg til trafikkreglene.

Raseri mot Gud

To vergeløse barn hadde blitt rammet. Påkjørt av en tung bil bakfra. To hestejenter, fulle av liv og latter mens de gjorde det de likte aller best. Livstruende skadd ble de fløyet til Ullevål. Jentene dør med få timers mellomrom dagen etter. Jostein opplever et raseri i seg som han ikke trodde han eide.

– Jeg skrek til Gud, hamret i vinduer og vegger. Alt revnet og sprakk i meg.

Bare dager etter datterens død begynner han på manuset til boka Pass på liten, pass på stor. Det er en tre måneders rapport fra en far i en så dyp sorg at han trodde den kom til å ta livet av han. I måneder etterpå skal Jostein pine seg sjøl med spørsmålet om hvorfor han ikke gikk bak hestevognen og passet på. Da kunne bilen ha kjørt på han først.

– Pappa skulle ha passet bedre på deg, Sara. Jeg skulle ha reddet deg, sier han til seg sjøl, knuget av skyldfølelse.

Kjærlighetserklæring til Sara

– Det gikk over et år før sinnet mitt begynte å snu. Jeg er av det innadvendte slaget og ville helst ligge på sofaen i fosterstilling. Det berget familien at vi er forskjellige og sørger usykronisert. Det er mange måter å sørge på. For meg ble skrivingen av boka en bearbeidelse av sorgen. Først og fremst er det en kjærlighetserklæring til Sara, men tilegnet minnet etter både Tiril og Sara. Boka har også et budskap til alle om å ta vare på hverandre mens vi har hverandre. Vis hverandre kjærlighet hver dag, og si det til barna deres, til foreldre, søsken, alle dere bryr dere om. Vi vet ikke hva morgendagen bringer.

– Jeg er så glad for at det er høsten 2015 og ikke 2014. For mitt liv har forandret seg mye på et år. Nå kan familien snakke om Sara uten å gråte hver gang, uten ha dårlig samvittighet når vi ler. Lyspunktene kom etter hvert, gjennom mailer og en gruppe på Facebook som heter Skynd deg å elske. Det har gitt meg mye positivt å tenke på og fungerer som en slags heia-gjeng for å vise hverandre omtanke i dag.

Trassig livsmot

Ut fra egne erfaringer har Sandsmark noen råd å gi til dem som måtte oppleve å miste det kjæreste man har og hvordan møte de sørgende.

– Man må finne grunner til livsmot. Finne seg et lite prosjekt, gjøre noe praktisk. Det gir livsmot. Dessuten har jeg blitt så trassig. Hjertet mitt blir aldri helt igjen, men trass kan være godt å ha. Jeg har også et ansvar for eget liv, for min kone, to voksne barn og for Saras minne, sier Sandsmark og fortsetter;

– Ære være de som orket å møte oss, de som tålte meg, mitt sinne, min gråt og urettferdighet. Om du ikke vet hva du skal si, kom bort og gi en klem. Det holder. Si navnet til den døde, snakk om henne/han og gi praktisk hjelp. Ingenting tapper en så som sorg.

Den 48 år gamle sjåføren ble dømt til fem måneders fengsel for uaktsomt drap. Han mistet også retten til å kjøre bil i fire år i tillegg til å betale hver av jentenes foreldrepar 125.000 kroner i oppreisning.

Artikkeltags