Olena Shusko er først noe reservert, men så begynner ordene å flomme.

Hun beretter om livet før det russiske angrepet, flukten til Norge og livet etterpå. Hun innleder med en alvorstung mine. Etter hvert dukker også smilet fram. Innimellom kommer tårene.

For når det kommer til å snakke om situasjonen i hjemlandet Ukraina, er det vanskelig for Olena å sette ord på tankene og følelsene.

– Folk dør, sier hun stille.

– Ikke så lyst til å snakke om det

Det var i mai hun besluttet å forlate hjemlandet, som siden februar har vært under angrep.

I begynnelsen av den russiske invasjonen var det harde bakkekamper ved Olenas hjemby Sumy, nordøst i Ukraina, 30-40 kilometer fra grensen mot Russland. Byen var nære å falle, men de ukrainske styrkene kjempet med alt de hadde og aggressoren ble kastet ut av regionen, uti april.

Men med kort veg til grensen, var og er usikkerheten stor. Vil russiske angrepsstyrker igjen rulle inn i området? Hvor lenge vil krigen pågå? Hvordan vil det ende? Det var og er vanskelig å spå hva framtiden bringer.

En venninne hadde tidligere tatt seg til familie i Norge og Olena bestemte seg etter hvert for å følge etter.

Bak seg la hun et land hvor man aldri vet hvor russisk artilleri og missiler vil treffe neste gang, og 28-åringen forteller at hun kjenner mange som har trukket i uniform og som nå kjemper mot invasjonstroppene. En bror skal være i kamp i Donbass-regionen. Flere kjenninger skal være drept i strid.

– Jeg har ikke så lyst til å snakke om det, det er vanskelig, sier hun.

– Mange som vil hjelpe meg

Flukten gikk til Polen og så videre til Norge, Ringsaker og Brumunddal. At hun var på veg mot et sted der det er trygt å oppholde seg, det visste hun.

Men hvordan ville hun bli tatt imot? Hva slags hjelp ville hun få? Tankene var mange før hun satte føttene på norsk jord.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente, sier Olena.

Men nå, etter omtrent et halvår i Ringsaker, kan hun fortelle at hun har funnet seg godt til rette.

– Folk er veldig snille, og det er mange som vil hjelpe meg, sier 28-åringen til Ringsaker Blad.

Sitt spesielle sted

Men det er ikke til å komme fra at tankene ofte streifer til det som skjer i hjemlandet. Til familie, venner og kjente, som er igjen. 28-åringen er ofte i kontakt med dem, men samtidig er hun langt unna.

Da er det godt å ha et spesielt sted hvor man kan senke skuldrene.

For Olena, opprinnelig fra byen Konotop nordvest for provinshovedstaden Sumy, var i mange år aktiv judoutøver. Men da hun ble universitetsstudent i 2013, var det ikke noe judomiljø der, så hun ble nødt til å søke mot et nytt miljø.

Siden har hun derfor trent og konkurrert blant annet i grappling og pankration, kampsportformer som ikke er så kjent her til lands, men som Olena beskriver er populære lenger øst.

I Brumunddal trener hun for tiden på Fønix treningssenter i Nygata. Der inne, i kampsportavdelingen, kan hun konsentrere seg om sin store lidenskap. Der er hun i sitt ess, og der kan hun legge bort alt det vanskelige.

– Det er en god måte å få tankene over på noe annet. Da går jeg ikke bare rundt og bekymrer meg, beskriver Olena.

Internasjonalt nivå

Ukraineren er en utøver av internasjonalt format, og i høst kom hun tilbake til Brumunddal med en sølvmedalje i bagasjen, fra VM i grappling i Spania. RB får også se bilder av hele medaljesamlingen, som inneholder flere internasjonale utmerkelser.

Men etter det kommende VM i pankration i Tyskland i februar, er det slutt på den aktive kampsport-karrieren.

– Hvorfor?

– Jeg hadde begynt å tenke tanken, allerede før krigen. Sporten har tatt mye av livet, og nå er det på tide å legge den profesjonelle karrieren på hylla, svarer 28-åringen.

– En liten barriere

I tillegg til at hun ofte er å finne på trening, er Olena flere ganger i uken av gårde til Voksenpedagogisk senter i Brumunddal, der hun lærer norsk, som en del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. I tillegg deltar hun på norsktreningen i regi av Furnes og Brumunddal Røde Kors, for ytterligere å intensivere språklæringen.

Ukraineren beskriver at hun nå forstår mye av språket, men at hun enn så lenge sjelden våger seg utpå.

– Det er en liten barriere for meg, å skulle snakke norsk. Fra sporten er jeg vant med at ting må være perfekt. Jeg er redd for at det skal låte rart, humrer Olena.

Intervjuet med Ringsaker Blad gjennomfører hun på ukrainsk, med tolk til stede.

Nylig har også Olena fått en praksisstilling ved Skjønnhetshuset i Brumunddal, der hun jobber med å gi ansikts- og kroppsmassasje.

For i Ukraina drev hun en tid sin egen massasjebedrift, før hun etter hvert fikk en administrasjonsjobb på en sportsskole i Sumy, jobben hun hadde da hun flyktet til Norge. Nå henter hun fram gamle kunnskaper og beskriver at livet i Ringsaker undervegs har gått seg til på en bra måte.

Med tiden har hun fått husvære i en leilighet i Brumunddal, kontaktnettverket blir stadig større og Shusko forteller at mange av de ukrainske flyktningene i Ringsaker omgås jevnlig.

– Nå har jeg nesten det samme livet her i Norge, som jeg hadde i Ukraina, sier Olena.

– Må fortsette å leve

– Hva tenker du om framtiden?

– Det er veldig vanskelig å vite hvor lenge krigen kommer til å vare, svarer Olena.

Hun tar en pause, før hun legger til:

– Jeg liker meg veldig godt i Ringsaker. Jeg ønsker å bli her.

Jeg må ha en meningsfull hverdag. Jeg må fortsette å leve og være til nytte.

Olena Shusko

– Hvorfor det?

– Det er et bra land, hyggelige folk.

– Hva drømmer du om?

– Jeg drømmer om å drive med det jeg er mest glad i og at det jeg gjør kan bringe glede og nytte til andre. Kanskje jeg kan kombinere det å jobbe med massasje og det å være kampsporttrener.

Olena viser RB rundt i kampsportavdelingen på Fønix, før det bærer ut i duskregnet, oppover Nygata, mot gågata i Brumunddal. 28-åringen trekker hetta godt over hodet og betrakter det som nå er byen hvor hun bor. I mai forlot hun alle kjære og alt kjent. Livet ble revet opp med røttene. Som millioner av andre ukrainere flyktet hun i sikkerhet.

Men Olena er klar på at livet på et vis må fortsette, selv om bakteppet er dystert.

– Det skjer masse i Ukraina som er veldig trist og leit, men jeg kan ikke bare sitte hjemme og gråte. Jeg må ha en meningsfull hverdag. Jeg må fortsette å leve og være til nytte, avslutter Olena Shusko.