Gå til sidens hovedinnhold

Pasientfiendtlig og farlig funksjonsfordeling

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Legekollega og ortopedkirurg Ove Talsnes i Elverum hevder at dagens fragmenterte og funksjonsfordelte sykehusstruktur er utdatert og direkte farlig for pasientene. Funksjonsfordelingen kan selvsagt også ha positive sider. Et flertall av pasientene er ganske ukompliserte med «ufarlige» tilstander. De kan få god behandling nesten hvor som helst, også ved funksjonsfordelte sykehus og ved lokalmedisinske sentre (LMS). Pasienter med uklare tilstander som blir innlagt ved «feil» sykehus er imidlertid en utfordring, og i Sykehuset Innlandet har funksjonsfordelingen definitivt blitt et betydelig problem.

Aksjonsgrupper hevder at svært få pasienter i dag må «pendle» mellom sykehusene, eller konsultere annet sykehus enn det nærmeste. Det er direkte feil. Sykehuset Innlandet har flere hundre tusen polikliniske konsultasjoner årlig. Dersom bare hver tiende pasient pga. funksjonsfordelingen må passere sitt «nærsykehus» for å komme til riktig spesialist snakker vi om nærmere 50 000 «unødvendig» lange transporter årlig.

At over 90 prosent sluttbehandles ved det sykehuset de primært innlegges er bra, men det betyr at tusenvis av pasienter i Innlandet IKKE sluttbehandles ved primærsykehuset. En god del pasienter passerer ett (eller to) sykehus for å komme til riktig sykehus, eller må overføres under oppholdet.

De fleste nevrologiske og pediatriske pasienter fra Vestoppland må passere Gjøvik for å komme til «riktig» sykehus, Lillehammer. I ferietiden må barna til Elverum. Barn fra Hamar må til Elverum eller Lillehammer, avhengig av tid på året. Øre-Nese-Hals pasienter fra Gudbrandsdalen må til Gjøvik. ØNH fra Hamar må til Elverum. Karkirurgiske og urologiske pasienter må til Hamar. ØNH og karkirurgi er tidskritisk, og vi har hatt uheldige episoder. Øyeavdelingen er på Elverum. Hematologi (blodsykdommer) på Gjøvik. Rekonstruktiv kirurgi på Hamar. Brystkreftpasientene diagnostiseres på Lillehammer, opereres på Hamar, får strålebehandling på Gjøvik, og cellegift ved lokalsykehuset. Tilsvarende gjelder andre krefttyper, mange må til Gjøvik. PET-skanning foregår på Elverum, likeledes nukleærmedisinske undersøkelser. Overvektskirurgi på Gjøvik. Endetarmskreft fra Lillehammer opereres på Gjøvik. Robotkirurgi foregår kun på Hamar. Prostata og urinblærer behandles på Hamar, men nyrene (nefrologien) på Lillehammer/Elverum. Mange fødende må til Lillehammer. På sommeren må alle fødende fra Gjøvik til Lillehammer, og man må være blåøyd for å tro at det er mulig å beholde fødeavdeling på Gjøvik om noen år. Pasienter fra Ringsaker sendes i alle himmelretninger. En yngre person takler kanskje greit å måtte forholde seg til mange sykehus, men tenk på de gamle!

Svært uhensiktsmessig med tanke på pasientene (men gunstig økonomisk), er deler av funksjonsfordelingen mellom Elverum og Hamar. Elverum har ingen traumefunksjon. Blir man livstruende skadd i en bilulykke i Elverum, så er det livsfarlig å bli kjørt til Elverum sykehus. Disse pasientene må direkte til Hamar eller Oslo. Lårhalsbrudd på Hamar opereres på Elverum. Fødende fra Hamar må til Elverum. Blindtarmsbetennelse eller tarmslyng i Elverum/Østerdalen må til Hamar.

Trenger du akutt MR-undersøkelse på natt har vi kanskje ikke noe tilbud i det hele tatt i SI. I svært sjeldne tilfeller kan det være katastrofalt. Er du intensivpasient på Gjøvik eller Hamar og trenger MR-undersøkelse i narkose, så må man gjennomføre en farlig/pasientfiendtlig transport t/r Lillehammer eller Elverum. Utstyret for å gjøre MR i narkose koster millioner. Nå vurderes det om man må kjøpe inn dette til alle SI-sykehusene, selv om behovet tilsier at ett sett utstyr er nok. Livreddende intervensjonsradiologisk behandling av store blødninger og blodpropper kan man få gjort på Hamar, hvis man har flaks og en intervensjonsradiolog er på vakt, og hvis pasienten er transportabel. Det er ikke alltid.

Ved akutte livstruende hjerteinfarkt og hjerneslag er ekstremt viktige behandlingstilbud nå i Oslo eller Trondheim. Dit kommer pasientene ofte for sent. I et «Mjøssykehus» er muligheten stor for et hjerteinfarkt- og hjerneslagsenter. I Mjøssykehuset får vi også nye vaktlinjer innen nyfødtmedisin, infeksjonsmedisin, kardiologi, intervensjonsradiologi og intensivmedisin, hvilket ikke er mulig med dagens funksjonsfordeling.

En luftambulansekollega av meg fløy et dårlig barn fra nordfylket. Han trengte et sykehus med både barneavdeling og bløtkirurger. Barneavdelingen på Lillehammer var feriestengt, de har bløtkirurger. Elverum har barneavdeling, men ingen bløtkirurger. Hamar har bløtkirurger, men ingen barneleger. Kollegaen min ga opp. De snudde i lufta og fløy til St. Olav i Trondheim.

Det er bekymringsfullt at noen politikere vil «utvikle dagens funksjonsfordelte struktur». De vet ikke hva de snakker om. Det er umulig å opprettholde 3–4 tett beliggende allsidige akuttsykehus rundt Mjøsa. Sneversyntheten til ordførerne i enkelte by (nære) kommuner er skuffende. Et hederlig unntak er Gjøviks ordfører, Torvild Sveen. Han ser ut til å være den eneste som klarer å løfte blikket ut fra egen kommune – sammen med nær alle distriktsordførerne.

Politikere og beslutningstakere: tenk på framtidige generasjoner og sørg for at vi får et «Mjøssykehus»! Hovedsykehusmodellen havarerer hvis dere ikke velger Moelv; få minutter fra alle Mjøsbyene, og optimalt for likeverdig rekruttering. Både to- og tresykehusmodellene vil føre til utstrakt funksjonsfordeling, samt til evig destruktiv krangling om funksjoner og ressurser.

Psykiatri har jeg lite kompetanse om, men jeg tror man ville fått mye større oppslutning om hovedsykehusmodellen dersom man beholdt Reinsvoll og Sanderud, men skilte ut noen «nær-somatiske» funksjoner til hovedsykehuset. Da kunne man få en ny psykiatrivaktlinje i hovedsykehuset, til stor nytte også for somatiske pasienter.

Legg akuttsykehus 2 til Elverum pga. lengst avstand til Mjøssykehuset på Moelv. Hvor det elektive sykehuset blir liggende er knekkende likegyldig sett fra et pasientperspektiv, men ut fra hensyn til befolkningstetthet, opptaksområde, stor helsefagutdanning, teknologimiljøer og universitet burde Gjøvik foretrekkes. Mange kolleger skjønner ikke helt hvilken funksjon det elektive sykehuset skal ha; disse funksjonene kan fordeles for øvrig. Kanskje burde man heller satse på store by-medisinske sentre i alle Mjøsbyene, samlokalisert med ambulanse og legevakt, med skadepoliklinikk, spesialistpoliklinikker, røntgentilbud og observasjonssenger, kontinuerlig digitalt oppkoblet mot hovedsykehuset. Disse avanserte medisinske sentrene kan utvikles parallelt med LMS’ene i distriktene. Med ny luftambulansebase i Mjøsområdet og utbygd ambulansetjeneste vil Helse sør-øst gi oss et meget godt, likeverdig og framtidsrettet sykehussystem. Samtidig blir vi (nesten) kvitt funksjonsfordelingens forbannelse.