Post-it lapper: Dette er for alle praktiske formål en «padlet» anno gamle dager. Folkemøtene som skulle gi alle muligheten til å bli hørt er redusert ned til å skrive «digitale Post-it lapper», som henges opp på en digital tavle.
Det man har på hjertet ut over 7 ledende spørsmål er det ikke rom for å formidle.
Sender man inn noe utenom «padlet» er man ikke garantert at det blir med i vurderingen.
E-poster og brev regnes som «bakgrunnsinformasjon» og leses i den grad det er relevant.
Det hele oppleves utrolig begrensende.

Vi skal være svært glade for at diverse historiske personer opp gjennom tidene ikke måtte begrense seg til å bruke Post-it lapper.
Hadde for eksempel Marcus Thrane måttet bruke Post-its når han kjempet for husmenns rettigheter, allmenn verneplikt og allmenn stemmerett er vi usikre på om han hadde klart å kommunisere særlig effektivt. Samme gjelder for Martin Luther King: «I have a dream!» på Post-it lapper mangler litt av «trøkket» for å få budskapet gjennom. Winston Churchill hadde slitt med å mobilisere folket i krigsårene. Samme med Camilla Collett og Gina Krog i sitt arbeid.
Hadde Einar Gerhardsen måttet framføre budskapet i Kråkerøy-talen på Post-its, er det slett ikke sikkert landet vårt hadde sett ut som det gjør i dag. Men på den andre siden; Om Adolf hadde måttet nøye seg med Post-its hadde verden vært spart for mye lidelse.
Det er svært vanskelig å få fram, og FØLE at man har fått fram, et viktig budskap når man ikke står ansikt til ansikt med menneskene man snakker til.
For oss er budskapet om skolenes avgjørende rolle i våre bygder det viktigste budskapet vi har i 2020/21, og det må vi formidle i «padlet» innenfor gitte rammer.

For å bøte på tidsbristen man opplever i et slikt møte, slik at alle rekker å skrive inn både følelser og meninger, ligger de digitale Post-it lappene og tavla åpen fram til slutten av mars. Man må bare vite hvordan man finner dem, og bruker dem. Det er bra, men ærlig talt ikke bra nok. Det er fortsatt bare Post-its.

Vi får bare inderlig håpe at framtidens skole er bedre enn framtidens måte å gjennomføre folkemøter på. Vi kan ikke gi denne prosessen ståkarakter. Denne prosessen burde aldri vært gjennomført med begrensningene som foreligger nå. For mange mennesker er berørte, og løsningen som er valgt har store svakheter.

Innspillene som legges inn anonymt sier ingenting om hvilke av de 5 skolekretsene de ulike kommentarene stammer fra. Om noen er svært lite fornøyde på én skole, kan en annen skole være strålende fornøyd. Forskjellene blir ikke synlige.
Hva om noen ønsker å framheve sin egen skole/bygd, på bekostning av andre? Hva skjer da?
Det er nok en god grunn til at utvalg for oppvekst valgte å legge opp sin befaringsrunde i høst på én skole av gangen. Da får man konsentrert seg om den akkurat da, i stedet for å samle alle anonyme innspill i ei gryte. Man vet hva man hørte hvor.

Det er heller ingen kontroll på deltakerne på «padlet». Hvem som helst, fra hvor som helst i landet, kan gå inn og mene noe om prosessen i bygda vår: Mao det kan godt sitte folk i Brumunddal og legge inn at «det går helt fint å legge ned alle skolene i nordre..»
Eller vi kan få drahjelp av slekta på andre siden av landet til å bevare spørsmålene.

Hvordan blir det å formidle noe personlig? Det er begrenset hvor anonym man er i et lite lokalmiljø, og om man har råd til å ta den sjansen. Glem aldri at det er og blir menneskers liv man berører her, og deres mulighet til å leve slik de ønsker.

Som en anonym respondent svarte på FAU-undersøkelsen; «Hvor seriøst er dette når man kan sende inn flere svar?» At FAU ikke er eksperter i å gjennomføre anonyme undersøkelser på en profesjonell måte er tilgivelig, men at et av verdens største utredningsselskaper ikke klarer det bedre er ikke tillitvekkende. Den som påberoper seg å være ekspert i pedagogikk og kommunikasjon burde forstå at dette er svakt.
Tiden er ikke helt moden for digitale høringsprosesser med verktøyene vi bruker her.

Hvorfor er det ingen på politisk nivå som ser dette? Følger de ikke med, eller vil de ikke se? Er det for ubehagelig å ta i? Eller tjener det en agenda å la være?
Er det i bunn og grunn noe annerledes enn å ha en rørlegger på besøk som du plutselig ser at legger opp rør på helt andre steder enn han har fått beskjed om? Lar vi han drive på da, eller sier vi, vennlig men bestemt, ifra at: «Hei, det var her borte du skulle montere rør». Vi tviler på at rørleggeren blir særlig sint, kanskje litt avhengig av hvordan du snakker til han.
Er det litt typisk norsk? Vi bestiller saftig og mør biff ut fra bildene i menyen, men får servert en seig skosåle. Men klager vi? Nei, det er ubehagelig. Noen er til og med redde for at kokken skal spytte i maten. Best å holde kjeft. Tryggest. Vi bare takker for maten, betaler regninga, og skryter til og med av kokken. Så drar vi hjem og klager til venner og familie. Kokken tror fortsatt at han er flink han ... og nestemann får servert det samme.

Men folkens, det H, Ap og SV vil gjøre her påvirker OSS. VÅRE barn. VÅR bygd. VÅRE drømmer. VÅRE ønsker. VÅRE lag og foreninger. VÅRE investeringer. VÅR hverdag. VÅR tid. VÅR rett til leve sånn vi planla og ønsket å leve når vi bosatte oss her.
Det er ingen fancy ord og definisjoner som endrer på det faktum at vi også er en del av denne kommunen. Vi har også krav på vår del av tjenester, investeringer, kulturtilbud mm.
Politikere skal fordele goder til hele kommunen, ikke fokusere på noen få steder, og gi opp andre steder. Har de en plan for oss etter nedleggelser, eller må vi bare innse at de har gitt oss opp?
De som mener at alt må være helt likt overalt rir bare prinsipper uten å ta hensyn til ulike menneskers, og ulike steders, ulike forutsetninger. «Eneste måten å behandle noen likt på, er å behandle dem ulikt»
Vi har ikke alt de har andre steder her oppe i nordre, men vi har skolene og aktivitetene som er forankret rundt dem. Ikke ta det fra oss! Det er en forsvinnende liten pris å betale i forhold til verdien det skaper. Det er en investering i framtiden. Ikke bare bevare, men utvikle. Ikke bare rive ned, men bygge opp.

Timingen kunne knapt ha vært verre her:
-Sykehussaken er ikke landet ennå (men det ser lyst ut for Moelv?)
-Vi aner ikke ettervirkningene av den globale pandemien ennå (den største krisen vi har stått i siden 2. verdenskrig)
-Trenden, i betydningen «det siste nye», er at folk ønsker seg aktive liv, i nærheten av naturen, trygghet og armslag.
-Velvillige og framoverlente arbeidsgivere gir muligheter vi ikke hadde for bare ETT år siden. Hjemmekontor / Delvis hjemmekontor frister mange: Grip muligheten.
-Corona-året har lagt begrensninger på prosesser og rammer.
-Valget til høsten kan komme til å vippe i en retning som kan styrke kommuneøkonomien betraktelig. Det som er bestemt nedlagt i mellomtiden er tapte muligheter.
Her må vi «spend some money to make some money» om ikke de samme bygdene skal bli økte kostnader for kommunen på lang sikt. Ingen skoler ellers i kommunen «lider» av dette; De er allerede godt rustet ifølge politikerne.

Politikk er å styre samfunnsutviklingen, ikke å gi etter for negative trender.

Det forblir vår faste overbevisning at for å tilføre nye ressurspersoner til våre fine bygder, som vil leve her, jobbe her, føde og oppfostre barn her, og være med å utvikle bygdene våre, og kommunen for øvrig, trenger vi:
1) Arbeid.
2) Bolig.
3) Skole, SFO og barnehage.
4) Fritidsaktiviteter.
5) Gode naboer.
6) Forutsigbarhet.
Jo mer man fjerner fra denne lista, jo vanskeligere blir det å beholde resten av lista.