Vi har nylig lagt bak oss årets likelønnsdag. Dagen som markerer forskjellen mellom hva menn tjener og hva kvinner tjener. Vi feminister mener åpenbart at det er verdt å snakke om disse skjevhetene som ikke lar seg bortforklare.

Du kan hvert eneste år høre oss snakke både om hvordan lønnsforskjellene ser ut, hvorfor det er slik og ikke minst hva vi vil gjøre med det.

Kvinner tjener 88 prosent av menns lønn, noen mener det ikke er et problem. Det er jeg dundrende uenig i.

Jeg kan rett og slett ikke skjønne at noen synes det er greit. At en systematisk forskjellsbehandling ikke skal reageres på. At vi ikke skal peke på urettferdigheten.

Jeg vet jo selvsagt at ulike yrkesvalg og næringer, privat næringsliv versus offentlig ansettelse og arbeidstid ikke er likt, men det er ikke forskjeller som oppstår i et vakuum.

De oppstår av en grunn.

Det må jobbes med og det trengs politisk vilje og handling. Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at selv når alt annet er likt mellom kvinner og menn i arbeidslivet, så tjener kvinner likevel mindre per time enn menn.

Vi skal derfor, i samarbeid med arbeidslivets parter, sette i gang et forskningsprosjekt om lønn. En viktig del av prosjektet vil være å peke på årsaker til lønnsforskjeller, og vise hva som er forklarte og uforklarte forskjeller og hvordan arbeidstid påvirker lønnsforskjellene.

I tillegg vil jeg minne alle store arbeidsgivere om årets nye plikt til å kartlegge og rapportere lønnsforhold fordelt etter kjønn. Vi kommer til å følge med på resultatene.

Til slutt har jeg en utfordring til arbeidsgivere i hele landet vårt: Ansett kvinner.

Selv om de har fått, eller kan få barn.

Vær en inkluderende arbeidsplass – både for menn som trenger pappaperm og for kvinner som har syke foreldre. Bidra til å lage en arbeidsplass som verdsetter kvinner og menns egenskaper og styrker likt. Jobb for at dagen forskyves i riktig retning og med store steg år for år.

Og ikke minst, gi menn og kvinner lik lønn for likt arbeid. Det er faktisk ikke så vanskelig.