Barnet former og utvikler seg i møte med omgivelsene, og den beste gaven du kan gi dem, er å være til stede. Kanskje sitter du der som forelder og føler du ikke har nådd opp til forventningene. Kanskje har økonomien blitt trangere, og ferien måtte utebli. Kanskje scroller du på sosiale medier, og ser hva andre foreldre får til. Kanskje spør du deg selv; har jeg feilet som forelder?

Barnet krever foreldrenes tilstedeværelse:

Denne uken kommer jeg hjem fra utenlandstur. Blant de vonde opplevelsene jeg fikk, var å se et gråtende barn på flyet. Barnet klamrer seg til mor, tar på seg setebelte samtidig som tårene renner ned mot den rosa genseren hun har på seg. Mor forteller overfladisk at det ikke er skummelt å fly. Jeg observerer hvordan mannen i forholdet himler med øynene og fortsetter å skrive på mobilen. Jenta skriker høyere.

Til slutt blir alle oppmerksomme på den skrikende jenta. Først da velger omsorgspersonene å ta barnets behov på alvor. Jeg spør meg, kanskje var det nettopp det hun ønsket; oppmerksomhet. Kanskje var foreldre for opptatt med skjermene sine.

Forskning viser at barnet er avhengig av sine omsorgspersoner for å forstå seg selv og sin plass i tilværelsen. Dersom denne kontakten ikke er til stede, risikerer barnet å utvikle seg i negative retninger. Barnet bør få lov til å oppleve sorg, sjalusi, frustrasjon og sinne. Men enda viktigere; bør barnet lære å mestre følelsene.

Psykolog Stig Torsteinson sier at «sunn emosjonell utvikling skjer ved hjelp av nære relasjoner». De barna som utvikler trygge bånd til sine foreldre, har fått det mest grunnleggende de trenger for å trives i livet. I senere tid har man sett at foreldrenes mobilbruk kan være med på å skade samspillet med barnet, ettersom ansikt-til-ansikt kommunikasjon er svært viktig for videre emosjonell og kognitiv utvikling. Om man som forelder veksler blikket mellom mobilskjermen og barnet, kan dette skape stress og emosjonell skade hos spedbarnet.

Alt du skulle gjort:

Som innvandrerbarn har jeg sett mine foreldre ofre mye for oss. Jeg har sett dem balansere deltidsjobber, håndtere dødsfall, og attpåtil oppdra fire gutter. Folk ser bare medaljen, ikke tårene. Mor fikk aldri råd til å kjøpe DEN lekebilen jeg ønsket meg som 5-åring. Men mor var med meg når jeg var spiseforstyrret og nær døden. Mor lyttet og prøvde å forstå, oppriktig og ekte – ikke overfladisk. Jeg fikk lov til å uttrykke mine følelser, behov, tanker. Vi trenger alle noen som kan lytte, se og anerkjenne oss. Dette er særlig viktig for barnets utvikling.

Sosiale medier gjør det lettere å sammenlikne seg med andre. I skrivende stund har jeg brukt dagen på å scrolle for å se kollegaer, venner og bekjente dele bilder av feriene sine, middagene de spiser, hytta de besøker. Ved å se på alle de fantastiske bildene, vil jeg tro selv den beste forelderen vil føle på tilkortkommenhet. For alle har vi feil og mangler. Alle kommer til kort overfor idealet. Vi sammenligner andres glansbilder med våre hverdagslige liv. Det er lett å glemme at livene våre ikke er basert på solfylte dager på Mallorca. Livene våre er basert på alle vi møter om morgenen, alle vi tilbringer tid med, alle vi ler og gråter med. Det er livet. Det er ekte.

Oppveksten former oss:

Oppveksten er alle dagene og ukene man tilbringer sammen med barnet. Det spiller derfor ingen rolle om du tar med barnet på sydentur én uke i året, hvis du ikke bryr deg om det de resterende femtien. Jeg fikk aldri noen dyr ferietur, men jeg fikk dyrebar tid med foreldrene mine. Naboen leste bøker for meg. Jeg spilte fotball med de få guttene som ikke hadde reist på ferie. Og når jeg kom hjem, etter seks timer på fotballbanen, var mor der og ga meg klem. Det var glede. Det formet og dannet meg.

På en annen side forstår jeg kjøpepresset dagens foreldre føler på. Så mange som seks av ti foreldre opplever kjøpepress, og kanskje kan man til en viss grad kjøpe seg til en glad unge. Bare gi dem godis eller ny Ipad, så blir ungen fornøyd. Men hva er prisen man egentlig betaler?

Oppdragelse er ikke lett, og jeg mistenker at sosiale medier gjør det vanskeligere. Allikevel må vi ikke glemme at dagens barn skal bli morgendagens helter. De skal bli ektefeller, kollegaer, avdelingsledere, renholdere og alt annet. Og en type oppdragelse som fungerer for ditt barn, trenger ikke nødvendigvis å fungere for barnet til naboen din. Vi har ikke samme evner og egenskaper, og vi vil aldri få det. Du er med på å forme barnet, uansett om du tar det med på sydentur eller ikke.