En frustrerende tid for Lene, men nå er stavhopp gøy igjen: – Det kjennes godt å få betalt for timene som legges ned

SMILER IGJEN: Modølen Lene Retzius har hatt en tøff vinter der hun har slitt med å komme seg opp på de store høydene, men nå ser det ut til å ha løsnet. Her kan du lese hennes egne betraktninger om treningshverdagen og vegen videre.

SMILER IGJEN: Modølen Lene Retzius har hatt en tøff vinter der hun har slitt med å komme seg opp på de store høydene, men nå ser det ut til å ha løsnet. Her kan du lese hennes egne betraktninger om treningshverdagen og vegen videre. Foto:

Av

«Det har vært både frustrasjon, sinne og tvil om at dette var det rette valget for meg å gjøre»

DEL

Lene Retzius fra Moelv har mål om å komme seg til OL i Tokyo i 2020. Hun har flyttet til Sveits for å realisere OL-drømmen og RB vil følge vårt lokale OL-håp i året som kommer. Retzius skal selv rapportere om innsatsen hun legger ned og hverdagen hun lever fram mot eventuelle hopp i Tokyo neste sommer.

Her er hennes tredje rapport:

Hei og hopp,

Nå sitter jeg i Sveits og puster ut etter et par uker med temperaturer opp mot 40 grader.

Det var i overkant varmt – og selv for mellomeuropeere kom det overraskende med slike temperaturer tidlig på sommeren. For meg som modøl var det annerledes å oppleve dette som fastboende i en ganske stor by, med trening og konkurranser, selv om jeg jo har opplevd det på sydentur med umiddelbar tilgang til svømmebasseng og avkjølende drikke.

Les også: Retzius første rapport: Lene har staket ut OL-kursen

Skal ikke klage, men trodde vel egentlig ikke at det var på grunn av kaldere klima at jeg skulle savne Moelv.

Har vel egentlig ikke fortalt så mye om byen Basel før, får ta mer av det i en seinere oppdatering, men sommervarmen har gjort at jeg har fått oppleve en ting som kan være et godt reisetips for flere.

Rhienen renner tvers gjennom byen og en lokal spesialitet er å la seg drive nedover elva på en bag med egne klær.

Spennende opplevelse mellom ferjer, fortøyde robåter og brukar. For så å krabbe på land og forfriske seg med tilbudet fra en av de mange serveringsstedene langs bredden.

Nok ferietips: over til stavhoppingen. Sesongen er godt i gang, og tenkte derfor og komme med en liten oppdatering på hvordan det går, planer og mål for resten av sesongen 2019.

Jeg har hatt fem konkurranser så langt i år, og seinest tirsdag denne uken hoppet jeg sesongbeste med 4.36 under Spitzenleichtathletick i Luzern. Dette er faktisk mitt tredje beste resultat noensinne (etter 4.50 og 4.40 fjoråret), så dette vil jeg si var en stor opptur for meg!

Oppladningen besto av et helgebesøk av mine foreldre, som tok seg turen til Basel for første gang. Godt selskap, god mat, og litt Rheinsvømming skader aldri, så dette synes jeg godt vi kan starte med før hver konkurranse. Eller hva, mamma og pappa? (hehe)

For å forstå litt hva som ligger bak 4.36 tenkte jeg og gi dere et lite innblikk i treningen som har vært etter at jeg byttet trener og miljø høsten 2018:

Les også: Retzius andre rapport: – Jeg var i tvil om dette vil være det lureste å å gjøre – å flytte til et nytt land

Skal jeg være ærlig, har det ikke bare vært en dans på roser. Jeg var for så vidt klar over, og innstilt på, at det kunne bli tøft. Men det og stå midt oppi det, og føle at jeg mislyktes gang på gang, trening for trening var tøffere enn jeg trodde. Fra å hoppe 4.50 sommeren 2018, kunne jeg i vinter slite med å komme meg over fire meter på trening.

Kort forklart har det vært både frustrasjon, sinne og tvil om at dette var det rette valget for meg å gjøre.

En hjemmekjær modøl som befant seg i Sveits for å satse på stavhopp som hun nå følte at hun ikke mestret lenger.

Tålmodigheten min ble satt på prøve, men med god hjelp fra gode folk rundt meg var det aldri i tankene mine å gi opp. Trening for trening steg for steg, og litt etter litt begynte pilen å peke oppover igjen. Og misforstå meg rett: dette er ingen sytepost, for jeg er heldig. Heldig som har en dyktig trener som ser potensial i meg og tror på meg, klubben min IL i BUL, familie, venner, mine lokale sponsorer fra Ringsaker og flere som støtter og tror på meg. Idrett, som livet generelt er ikke bare oppturer.

Jeg liker å sammenlikne det med en berg-og-dal-bane, det går både opp og ned, men når alt kommer til alt elsker jeg å kjøre berg- og dalbaner, akkurat slik jeg elsker å hoppe stav.

Og her står jeg, drøyt halvt år seinere og hopper opp mot gamle høyder igjen. Det kjennes godt å få betalt for timene vi legger ned, og kjenne at det gir resultater. Fortsatt mye rusk i hoppingen, og et stykke fra der jeg ønsker å være. Men jeg er motivert til å legge ned jobben som må gjøres, og vet at det på sikt vil gi et løft.

På sikt er en ting, men denne sesongen er en annen. Kanskje noen av dere lurer på, i hvert fall har jeg fått spørsmålet flere ganger allerede: ''hvor høyt skal du hoppe i år, hva er målet for sesongen''? Skal jeg være ærlig synes jeg mitt eget svar her er kjedelig og litt døvt. Jeg ønsker å bli mer stabil på høyere høyder, og etablere meg på 4.50-nivået jeg hoppet i fjor. Akkurat nå er jeg omtrent halvvegs i sesongen, og fortsatt mange muligheter igjen for å forbedre mitt årsbeste. Det er hva som er i tankene mine akkurat nå.

Konkurranse for konkurranse, hopp for hopp, litt og litt bedre. Da vil centimeterne komme også.

Et av årets høydepunkt nærmer seg sakte, men sikkert: NM på Hamar 2–4 august. Ekstra spesielt er det at det nærmest er på hjemmebane. Jeg håper at med hjelp fra familie og venner på sidelinja kan jeg revansjere fjorårets skuffende resultat. Uansett jeg gleder meg masse og håper og se flere av dere der!

Det er en stor honnør til det lokale friidrettsmiljøet på Hedmarken at NM legges til oss – og med den oppturen som for tiden er i friidretten så håper og tror jeg at det blir «fullt hus» på Børstad hele helga.

Det fortjener virkelig ildsjelene som står bak arrangementet – og at det blir god underholdning er jeg ikke et sekund i tvil om.

Håper dere alle har en flott sommer!

Artikkeltags