Lene har staket ut OL-kursen: Jeg er veldig glad for at jeg turte og hoppe i det, ta sjansen og flytte for oppsøke et nytt miljø

Nye rammer: Lene Retzius (stående) med ny trener og i nytt treningsmiljø. En endring hun håper skal hjelpe henne mot den største drømmen for enhver idrettsutøver: OL-deltakelse. Fram mot Tokyo 2020 vil stavhopperen fra Moelv rapportere i RB. Her er hun sammen med Pascale Stöcklin og Angela Metzger (treningsvenninner) og Anatoly Gordienko (ny trener).Foto: Privat

Nye rammer: Lene Retzius (stående) med ny trener og i nytt treningsmiljø. En endring hun håper skal hjelpe henne mot den største drømmen for enhver idrettsutøver: OL-deltakelse. Fram mot Tokyo 2020 vil stavhopperen fra Moelv rapportere i RB. Her er hun sammen med Pascale Stöcklin og Angela Metzger (treningsvenninner) og Anatoly Gordienko (ny trener).Foto: Privat

Av

Lene Retzius fra Moelv har mål om å komme seg til OL i Tokyo i 2020. Hun har flyttet til Sveits for å realisere OL-drømmen. RB vil følge vårt lokale OL-håp i året som kommer.

DEL

Retzius skal selv rapportere om innsatsen hun legger ned og hverdagen hun lever fram mot eventuelle hopp i Tokyo neste sommer. Her er hennes første rapport:

Det er sikkert flere enn meg som synes tiden flyr, 2018 er allerede over og vi er allerede halvvegs ut i januar. 2018 har for min del bydd på blant annet store opplevelser, store øyeblikk og store forandringer. Med andre ord et år hvor det har skjedd mye- noe som jeg synes er veldig spennende! For er det noe jeg har trua på er det at skal man utvikle seg, må man tørre og gjøre endringer, og stå i disse. Etter sju år med samme trener i Oslo kom vi fram til at det nå var på tide og søke nye impulser for å utvikle seg videre og bli en bedre stavhopper. Jeg er takknemlig for alt jeg har lært, og alle opplevelsene vi har hatt sammen. Som sagt 7 år, og hvert år med litt og litt framgang, cm for cm. Men nå fortsetter jakten på de neste centimeterne fra 4.50m og oppover!

Jeg flyttet til Sveits, nærmere bestemt Basel for ca. 3 md. siden. En koselig by, med ca. 170 000 innbyggere rett på grensen til både Tyskland og Frankrike. Her snakker de sveitsisk tysk, altså en form for tysk. Med mine 5 år med tysk på skolen var jeg i hvert fall glad for at det ikke var fransk de snakker her, likevel skulle jeg nok ønske at jeg fulgte litt mer med i tysktimene ... Jeg var nok veldig spent på hvordan det ville bli- både med tanke på nytt miljø, nytt språk, nytt treningsregime osv. Men jeg har blitt tatt imot med åpne armer, og kommet godt inn i en super treningsgruppe. Mye forandring på kort tid, men jeg må si at jeg virkelig liker det nye opplegget og har trua på at dette var det riktige valget for meg.

Jeg kunne ikke bedt om å ha blitt tatt bedre imot av trenings gruppa samt treneren. Gruppa består av 3 andre stavhoppere (alle rundt samme nivå som meg, 4.10, 4.25 og 4.35) og 3 lengde/tresteghoppere. Min nye trener er ikke akkurat ny når det kommer til trening, med sine 70 år har han trent utøvere i ca. 40 år! Han er fulltidstrener og legger alt til rette for oss utøvere. En stor forskjell fra tidligere, er at jeg nå blir pushet når det kommer til alle sidene av treningen. Jeg er ikke lenger den raskeste, sterkeste eller beste i ulike øvelser- noe som jeg virkelig liker! Det gjør at jeg (og de) yter det lille ekstra og pusher hverandre til å bli bedre og bedre.

Ellers vil jeg si at treningen går bra- det er tøffe tak med mer intensiv trening og høyere puls enn hva jeg er vant til. Vi er ferdig med første fase av grunntreningen og jeg føler jeg har lagt et godt grunnlag for videre trening og sesong. Når det kommer til selve stavhoppingen vil jeg si det er både framgang men også motgang. 2 steg fram 1 steg tilbake. Det er krevende og legge om teknikk, og gjøre endringer på noe man har vært vant med å gjøre i over så mange år. Misforstå meg rett- stavhopp er svært sammensatt, og en liten endring kan påvirke resten av hoppet både positivt og negativt. Som treneren sier: det handler om å repetere og repetere. Og til slutt vil disse endringene være til en positiv fordel for meg. Det gjelder og ha litt is i magen og holde fokus. Jeg er uansett innstilt på og gjøre alt jeg kan for å bli litt og litt bedre dag for dag.

OG jeg har kommet gjennom disse månedene skadefri, første gang på flere år (bank i bordet) – noe som gjør at jeg kan gjennomføre treningen som planlagt.

Jeg er veldig glad for at jeg turte og hoppe i det, ta sjansen og flytte for oppsøke et nytt miljø. Dette ville ikke vært mulig uten deres hjelp og støtte- så takk for at dere tror på meg og gir drømmen en sjanse!

Artikkeltags