Gå til sidens hovedinnhold

Vi må aldri glømme

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg skrev for noen år sia ei slektsbok med utgangspunkt i mine oldeforeldre, Marie og Nils. De var født på 1870-tallet, hun på en husmannsplass langs Prestvegen, han på en liten plass i Alvdal. At de møttes, skyldes at Nils var en av 1 100 anleggsarbeidere som bygde jernbanen fra Hamar til Tretten, som ble åpnet i 1894. Etter en periode på Gjøvik, der Gjøvikbanen ble bygd, flyttet de til plasser nær Prestvegen, og endte på Ottersrudbakken i 1911, der de bodde til sin død, noen år etter krigen. De fikk 10 unger, og de hadde noen kyr, griser, sauer og høner, og en hund. For folk på det lågste trinnet i samfunnet var det et liv preget av arbeid og nøysomhet. At Marie opprinnelig var sypike var heller ingen ulempe, det trengtes mye klær, som stort sett ble hjemmesydd.

Da krigen kom, var Marie 65 år, men med 10 barnefødsler var hun og Nils «tæret av tidens tann». Marie var ei beskjeden dame, men hun var prinsippfast overfor okkupantene. Da en tysk soldat forlangte å få vatn til hesten, av vatn hun hadde fraktet med vassæla flere hundre meter, tømte hun ut bøtta foran soldaten. Marie var dyrekjær, men skulle ikke støtte fienden. Normalt betydde en slik opptreden, arrestasjon, men det var tydeligvis strafferabatt for ei eldre dame.

Elghunden på Ottersrudbakken, Passopp, ble også rekvirert av okkupantene og innrullert i fiendens tjeneste. Da troppet Marie opp hos naziordføreren, som bodde på en gard i nærheten, og forlangte å få erstatning. Det fikk hun, sannsynligvis fra ordførerens egen lomme. Ved en fangetransport av russiske soldater, så de anledningen til å stikke av fra togvognene, i bakkene opp mot Rudshøgda. Marie syntes synd på disse utmagrede fangene, og satte ut brødskiver på blikklokk i skogen. Dette med en fare for å bli arrestert.

Marie og Nils var hverdagsmennesker, som aldri fikk noen medaljer. De var av dem som Stein Ove Berg skriver om: «Mang en bauta vil stå uten navn ...". Marie og Nils er representanter for Arbeiderbevegelsens historie; flere av barna og etterkommere ble aktive politisk og fagligpolitisk i vår bevegelse. Disse og de verdiene de sto for må vi aldri glømme, ikke minst når vi går inn i en valgkamp. De er en del av sjela vår. Ellers trekker jeg en parallell mellom Marias beskjedne trass mot nazismen og AUFs heltemodige kamp, med kvinner i front, mot den voksende høyreekstremismen. God valgkamp.