Gå til sidens hovedinnhold

– Dæven, som de åpnet ild. Jeg ser tydelig sporlysene som kommer mot meg. Jeg blir grepet av en enorm frykt, og tenker at nå dør jeg.

– Jeg faller sammen på gulvet nede i bilen. Jeg begynner å hyperventilere.

Dette er Nicholas Heimgard Dreyers historie. En veteran med sterke krigstraumer.

Vil Nicholas (31) noen gang komme helt hjem fra Afghanistan?

– Sjela mi har mange sår. Veldig mange sår. Noen av dem vil nok aldri gro.

Han byr på kaffe hjemme i Furnes, men får aldri satt på kaffetrakteren, for han er fort langt inne i fortellingen om sitt eget liv.

Nicholas Heimgard Dreyer beskriver hvordan han opplevde at livet gikk i oppløsning. Han forteller om tauet som hang klart i hagen. Han beskriver hvordan han på ferie i Egypt grep etter pistolen som ikke var der.

Han forteller om åsen utenfor den afghanske landsbyen, der han var helt sikker på at han skulle dø.

– En gang var jeg en soldat, men hva er jeg nå? Jeg er ufør. En naver. Det folk hater mest.

– Krig

Aq Derrah-dalen, Afghanistan, 2011.

De norske og afghanske soldatene kjører inn i en dal, litt over to mil sør for Meymaneh, hovedstaden i provinsen Faryab, nordvest i Afghanistan. Det skal gå mange dager før de kjører ut igjen.

For i dalsiden har fienden forskanset seg godt. De har gravd seg ned og de har gravd seg inn. De neste fire dagene er nordmennene involvert i intense kamphandlinger, med tap på begge sider. I hovedsak er det om nettene striden pågår. Dette er det første oppdraget Nicholas Heimgard Dreyer er med på i Afghanistan. Han blir kastet rett til løvene.

– Taliban hadde befestet seg i et hulekompleks. I løpet av det første oppdraget skjøt vi mer ammunisjon på fire netter enn kontingenten før oss hadde gjort på hele sin kontingent. Det var fire netter med krig. Allerede den første dagen led vi tap, da norske og afghanske styrker gikk opp i området for å finne ut hvor Taliban hadde befestet seg. De havnet i et bakholdsangrep. Under tilbaketrekningen ble en afghansk soldat skutt i hodet.

Krigens realiteter var plutselig på nært hold.

– Den fjerde dagen så jeg effektene av hva våpnene våre hadde gjort. Jeg lå i skyttergropa med kikkert og hadde ansvaret for å sjekke at åtte Arbaki (lokal afghansk milits red.anm.) gikk opp i området og at åtte Arbaki kom ned, og påse at Taliban ikke snek seg ut av området. Manglende tillit gjorde at vi alltid måtte ha oppsyn med Arbaki. Når de gikk rundt, så jeg at de løftet opp kroppsdeler fra døde fiender, som de kastet nedover fjellsiden. Vi har lover og regler, krigens rett, som vi forholder oss til. Det de gjorde, er mangel på respekt overfor fienden. Etter at de trakk seg ned, fikk jeg beskjed om at vakta var ferdig, så jeg gikk tilbake til bilen.

Heimgard Dreyer beskriver at vonde følelser boblet opp i ham.

– Jeg kjente at jeg var sint og frustrert og at dette var vanskelig å forholde seg til. Det var rart å se effekten av hva våpnene våre hadde utrettet og samtidig tankevekkende. Du er 21 år og skal begynne å prosessere det du har vært med på. Hvilke verktøy har du egentlig som 21-åring til å prosessere slike ting, selv om du er trent og forberedt?

Han opplevde at det var flere som følte det samme som ham. Det førte til en høylytt diskusjon mellom soldatene, over noe som kan framstå absurd.

– Det utartet, fordi vi var tomme for Red Bull i bilen. Det endte med en stor krangel mellom meg, vognkommandøren og vognføreren, om hvem som hadde drukket opp. Vi lot sinnet og frustrasjonen gå utover hverandre. Jeg måtte rett og slett finne noe og noen som jeg kunne være sint på, forteller han.

Second Chance Ranch

Furnesåsen, Ringsaker, 2021.

Heimgard Dreyer står på terrassen hjemme i Furnesåsen og skuer utover den store eiendommen langs Bjørgedalsvegen.

Tidligere var det et småbruk. På 80-tallet ble bygningene revet og ett nytt hus ble bygget. 31-åringen kjøpte plassen i desember 2019 og flyttet inn etter det påfølgende årsskiftet. Siden har han lagt ned mange timer. Mange timer med drill, skruer og kappsag, svette og innsats. Han brukte ett år på å pusse opp huset innvendig. For tiden pågår jobben med å male utvendig. På sikt har han et nytt stort prosjekt i tankene.

Nicholas ønsker å etablere et hestesenter på sin egen eiendom, der han vil tilby såkalt hesteassistert terapi til veteraner med krigstraumer. Han har selv god erfaring med denne formen for behandling under et opphold i USA i 2016.

– Det behandlingen gjør, er at du lærer å skru hjernen helt av og så skru den på igjen. Når du gjør klar og steller hesten, så er du nødt til å fokusere helt på det. Du må være åpen slik at dyret får tillit til deg. Alt inni deg må være avskrudd, du er nødt til å skru av det som trigger deg, beskriver han til Ringsaker Blad.

31-åringen peker og forklarer hvor han ser for seg at innhegningene skal være. Hvor stallen kan bli bygget.

Heimgard Dreyer kaller hjemmet sitt i Furnesåsen for Second Chance Ranch.

– Hesteterapi snudde livet mitt i riktig retning. Jeg spilte glad, men innerst inne var jeg tom. Ingen følelser. Helt stopp. Fra å gå med selvmordstanker og dype depresjoner, lærte jeg at det er noe mer. Jeg mener alle mennesker har rett på en ny sjanse. De har rett på en mulighet til å reise seg psykisk og til å endre det psykiske bildet. Jeg opplevde at det offentlige helsesystemet ikke har den kunnskapen som skal for å behandle krigstraumer, og det har tatt meg noen år å finne en god psykolog.

– Målet mitt, er å etablere et slikt senter. Drømmen er å eie egne hester. Man må finne noe å leve for. Det er det ingen andre som kan hjelpe deg med. Det er ingen andre enn deg selv, som kan gi deg en grunn til å leve. Du må selv gå den mila, sier han.

– Jeg var på ville veger og følte ikke at jeg hadde tilhørighet noe sted. Vennekretsen var svært liten. Jeg var nordfra og skulle passe inn.

– Et miljø som ikke var bra

Heimgard Dreyer vokste opp i Henningsvær i Nordland, helt på sørspissen av Austvågøya i Lofoten.

I 2005 flyttet familien til Ringsaker. Han gikk først på Furnes ungdomsskole før han begynte på byggfag ved Ringsaker videregående skole, avdeling Moelv. Heimgard Dreyer beskriver at han slet med å finne seg til rette på Hedmarken og at han begynte å vanke i et dårlig miljø. Et rusmiljø.

– Jeg ruset meg ikke selv, men jeg var på veg til å skli ut i et miljø, som ikke var bra. Jeg droppet ut av videregående og begynte å jobbe på McDonalds i Hamar. Jeg var på ville veger og følte ikke at jeg hadde tilhørighet noe sted. Vennekretsen var svært liten. Jeg var nordfra og skulle passe inn.

Fortvilet over sin egen livssituasjon, ringte han Forsvaret mot slutten av 2008.

– Jeg tok selv kontakt med Vernepliktsverket og ba om å få komme på sesjon fortest mulig. Jeg fortalte at jeg hadde det ganske tøft og at jeg ville ut av det, forteller Heimgard Dreyer.

To og en halv måned senere ble han kalt inn på sesjon. I januar 2009 rykket han inn til førstegangstjeneste i artilleribataljonen på Setermoen i Indre Troms. Det var et vendepunkt for den unge mannen.

– Jeg gjorde rett og slett en veldig god jobb i førstegangstjenesten. Jeg fant noe jeg fikk til og det var ingen som dømte meg for at jeg har dysleksi. Jeg følte meg veldig verdsatt.

– Åtte medaljer på veggen

Da førstegangstjenesten gikk mot slutten, søkte han jobb som profesjonell soldat. Han fikk kun noen uker i sivil, før han igjen trakk i grønn uniform, denne gangen som grenader i Batteri Piraya i artilleribataljonen på Rena.

Den unge mannen hadde funnet sin veg.

– Jeg så for meg en lang karriere i Forsvaret, sier Nicholas.

– Var det slik at det var soldat du alltid hadde tenkt at du skulle bli?

– Helt til jeg var 11 år, var det skipper på fiskebåt jeg ville bli. Det var drømmen. Etter terrorangrepene 11. september 2001, var det brannmann eller soldat, svarer han.

Farfaren, som var kommandosoldat i en alliert avdeling under andre verdenskrig, var en person han så opp til under oppveksten.

– Han var kommandosoldat i 10th Commandos. Han hadde åtte forskjellige medaljer hengende på veggen, sammen med et bilde av troppen. Da jeg ble eldre, fikk jeg høre mer og mer av det han hadde opplevd, men det var først etter hans død, at jeg for alvor fikk høre om det.

Familien var også ofte på besøk og tilbrakte ferier på slektsgarden i Målselv i Indre Troms, et område der Forsvaret har en stor tilstedeværelse. En ung gutt fra Lofoten kikket alltid nysgjerrig på soldatene og de militære kjøretøyene de så overalt.

– Vi var alltid mye rundt Forsvaret. Det har nok alltid ligget litt i kortene at jeg skulle bli soldat, sier Heimgard Dreyer.

– Føler deg uovervinnelig

I juni 2011 satte han føttene på afghansk jord, som del av den syttende kontingenten norske soldater, PRT-17, som deltok i krigen i Afghanistan.

Lang og målrettet hard trening lå bak soldatene da de gikk ut av flyet i Mazar-e Sharif. Men det er ikke bare med våpen og hjelm at soldatene forbereder seg. Det er også en mental side av forberedelsene. De blir blant annet bedt om å resonnere rundt konsekvensene av å skyte på andre mennesker, konsekvensene av det å ta et liv. De har kurs i krigens folkerett, kurs i etikk, hvordan de skal håndtere fanger og hvordan de selv skal opptre, dersom de blir tatt til fange.

Samtidig beskriver Heimgard Dreyer at de kom til en situasjon som var annerledes enn den konflikten de hadde forberedt seg på. Norske styrkers oppdrag var å trene opp den afghanske hæren og det afghanske politiet, og være med dem ut i felt på alle operasjoner.

Det som møtte dem var vedvarende strid og blant de hardeste krigshandlingene norske soldater har vært med på siden andre verdenskrig.

– Jeg var villig til å dø for mitt lag. Det var ikke et spørsmål en gang. Du vil heller dø framfor at kompisen dør.

– Vi trodde vi kom til en viss type stridigheter, men det viste seg ganske fort, at slik ble det ikke. Vi trodde vi visste hva vi kom til, men Taliban endret måten de opererte på. De gikk fra å angripe på avstand, til å komme tettere på. De ble mer pågående. De begynte også å angripe oss i byene. Dette førte til at vi inne i leiren i Afghanistan måtte få opplæring og opptrening i stridsteknikken SIBO (strid i bebygget område red.anm.). I begynnelsen var det trefninger på hvert eneste oppdrag. Hver gang vi kjørte utenfor leiren i Meymaneh, så var det trefninger med Taliban. Jeg har ikke tellingen på hvor mange jeg var med på. Jeg tror jeg var med på stort sett alt, sier han, og legger til:

– Jeg begynte å tro på Gud i Afghanistan. Hver gang vi dro ut av leiren, så ba jeg Fader Vår.

– Hvorfor begynte du å tro på Gud?

– Jeg følte rett og slett at det var noen som passet på meg. Jeg har ikke tellingen på hvor mange skudd det var som streifet meg. Du har det vi kaller knipsing, da er skuddene halvannen meter unna. Når du hører «sssuupp», da er det under en meter. Når du kjenner lufttrykket, da er det veldig nært.

Heimgard Dreyer forteller at strid, det å bli skutt på og det å skyte tilbake på noen med skarp ammunisjon, gir en helt spesiell følelse.

– Når adrenalinet bruser som mest, da går alt i slow motion. Alt blir veldig klart. Du stolt blindt på alt du har trent på, ildangrep, måten du skal bevege deg, det sitter godt i margen. Uansett situasjon, så går du tilbake til den drillen du har trent på. Du føler deg uovervinnelig, for dette kan du. Du føler du ikke kan dø og at du har full kontroll på det du skal gjøre. Verden blir plutselig veldig liten. Det handler om ditt lag, din makker. Personer du vil gjøre alt for. Jeg var villig til å dø for mitt lag. Det var ikke et spørsmål en gang. Du vil heller dø framfor at kompisen dør.

– Troppssjefen snur seg og sier: «Pust Nico, Pust Nico». Jeg tar tre kjappe magedrag og svarer: «Takk for alt. Hils alle og si at jeg er glad i dem.»

– Sanden kokte

Bad Qaq, Afghanistan, 2011.

– Taliban pleide alltid å angripe ved soloppgang eller solnedgang.

Derfor er de norske soldatene alltid på plass i skyttergropene i grålysningen og i skumringen, ute på oppdrag. Nå ligger de igjen klare bak våpnene, samtidig som sola er i ferd med å forsvinne bak de afghanske fjellene. På Iveco-feltvognene er skytterne parate bak 12,7 mm-mitraljøsene. Avdelingen har vært ute på oppdrag i 30 sammenhengende timer, før det har blitt besluttet å gå i stilling.

På den høyeste toppen i området, 800–1000 meter bak landsbyen Bad Qaq – en landsby som blir ansett å være en Taliban-høyborg – er Heimgard Dreyer utplassert sammen med en håndfull andre soldater, skarpskyttertroppen og to feltvogner.

Resten av de norske soldatene besitter andre høyder i nærheten og er utplassert nedover mot og i dalbunnen nedenfor. Til sammen danner de et kringvern, som et sammenrullet pinnsvin med piggene ute i alle retninger.

Jeg er litt omtåket og prøver å orientere meg. Jeg snur meg litt til siden, og ser at sanden utenfor teltet bobler. For når det blir skutt i sand, så ser det ut som den koker.

Men Taliban angriper ikke ved solnedgang denne kvelden. De angriper en god stund etter at mørket har lagt seg.

– Vi hadde funnet slanger på høyden den dagen, så jeg sov i et myggnett-telt, slik at jeg skulle slippe å få slanger og edderkopper ned i soveposen min. Omtrent en halvtime etter at jeg har sovnet, våkner jeg av at det farer en RPG (rakettdrevet granat red.anm.) over meg, som detonerer bak bilene, erindrer Heimgard Dreyer, og fortsetter:

– Jeg setter meg opp, og hører at det skytes. Jeg er litt omtåket og prøver å orientere meg. Jeg snur meg litt til siden, og ser at sanden utenfor teltet bobler. For når det blir skutt i sand, så ser det ut som den koker. Jeg hører noen rope «klikk klikk» og forstår at det er mitraljøsen på den andre feltvognen som ikke fungerer. Da begynner det å brenne på dass. Jeg springer mot min feltvogn, men har ikke knyttet skolissene, så jeg snubler og tryner mot bilen. Jeg får etter hvert på meg hjelmen, får strammet den skuddsikre vesten og kommer meg opp bak 12,7-en. Jeg tar ladegrep og begynner å åpne ild.

– Nå dør jeg

Heimgard Dreyer sender av gårde noen skuddbyger mot et høydedrag om lag 650 meter bortenfor, der fienden er skimtet. Så gjør han ildopphør. Da bryter helvete løs i natten.

– Hele høydedraget jeg skjøt mot, åpner opp. Dæven, som de åpnet ild. Jeg ser tydelig sporlysene som kommer mot meg. Jeg blir grepet av en enorm frykt, og tenker at nå dør jeg. Jeg faller sammen på gulvet nede i bilen. Jeg begynner å hyperventilere.

– Troppssjefen snur seg og sier: «Pust Nico, Pust Nico». Jeg tar tre kjappe magedrag og svarer: «Takk for alt. Hils alle og si at jeg er glad i dem.» Jeg var helt sikker på at jeg ikke ville komme levende fra den trefningen.

Heimgard Dreyer beskriver at urasjonelle og rasjonelle tanker for gjennom hodet på samme tid. Til slutt klarer han å fokusere mest på de sistnevnte. Han kommer seg opp på våpenet igjen.

– Samtidig som dødsangsten grep meg, tenkte jeg også at jeg må gjøre mitt, for å forhindre at andre norske soldater dør denne natten.

Heimgard Dreyer skyter rundt 1000 skudd de neste førti minuttene. 31-åringen husker hver eneste detalj fra hendelsen.

– Jeg opplevde hele den seansen i sakte film, derfor kan jeg forklare i detalj alt som skjedde. Fra jeg våkner til jeg skyter første gang, så tar det maks 30 sekunder. Dødsangsten, fra jeg var fullt forvirret til jeg var på jobb igjen, varte i 10–15 sekunder. Men når ting fikk roet seg, så kjente jeg at den ikke slapp. Angsten slapp ikke.

– Utslitt

Dette var første gang Heimgard Dreyer opplevde at han ikke handlet som han var trent til. At han ikke følte seg uovervinnelig. At han ikke følte at han ikke kunne dø. Nå, mot slutten av tiden i Afghanistan, begynte han å kjenne at kroppen og hodet var preget av måneder med krig.

– Jeg begynte å kjenne på en motløshet. Det var vanskelig å komme seg opp om morgenen. Det var vanskelig å komme seg bort til messa. Jeg var utslitt, sier Heimgard Dreyer.

Det ble ikke bedre etter at han kom hjem til Norge i slutten av november 2011.

– Når jeg kom hjem, så var det eneste jeg hadde lyst til, å ligge på sofaen, snuse, drikke cola og spise potetgull. Jeg hadde ikke lyst til å møte folk. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe. Ingenting. Jeg var sur og grinete og slet med nattesøvnen. Jeg så på Deadliest Catch, spiste potetgull med salt og pepper og snuste Røda Lacket. Samtidig tenkte jeg ikke at det var meg det var noe galt med. Jeg hadde ingen problemer. Det var alle de andre, forteller Heimgard Dreyer.

I januar 2012 drar han på en ferietur til Egypt, til Sharm el-Sheikh. Det som skal være en etterlengtet ferie for å slappe av, hvile kropp og hode, blir noe helt annet.

– Dette var under den arabiske våren. Det var soldater overalt med våpen. Det var de samme luktene som i Afghanistan. Den samme talemåten, samme skikker. Bønnerop. Allerede på flyplassen begynte jeg å kjenne etter pistolen min. På basar gikk jeg og kikka bak ryggen min. Jeg tenkte på ildsoner og hvor det var dekning, jeg passet på hvor jeg sto i forhold til hjørner og vegger.

På flyplassen på veg hjem får han et angstanfall. Hva var det som skjedde med den unge soldaten?


– Angrepet foran, bak og på sidene

Russian Hill, Afghanistan, 2011.

De norske soldatene havner i et bakhold. De har i løpet av natten befestet en høyde der sovjetiske soldater under den afghansk-sovjetiske krigen bemannet en kontrollpost, derav navnet.

På veg ned fra høyden, faller de første skuddene mot fortroppen i kolonnen. Nicholas Heimgard Dreyer og medsoldatene kjemper snart mot en fiende som er på alle kanter.

– Vi ble bokset inn og var på et tidspunkt omringet i 360 grader. Vi ble angrepet foran, bak og på sidene. Vi fikk mange treffere i bilene. Det ble også skutt mot kolonnen med RPG.

De norske soldatene og afghanske sikkerhetsstyrkene må kjempe seg nedover dalen. Fra Russian Hill til leiren i Meymaneh, er det om lag 33 kilometer. Striden varer i tolv timer, før de får leiren i sikte.

– Det var et «running ambush.» Taliban angrep slik, fordi det skulle se ut som de kjeppjaget oss ut av dalen.

Under kamphandlingene ser Heimgard Dreyer plutselig en mann som reiser seg opp i terrenget foran ham. Mannen er iført en vid bukse, russisk kamuflasjejakke og en magasinvest. På hodet har han en typisk afghansk lue. I hendene holder mannen et maskingevær. Han er en umiddelbar trussel.

– Dette var første gang jeg tydelig så hvem jeg åpnet ild mot. Jeg ser at han har en AK-47. Alle sjekkpunktene for å kunne skyte er krysset av: Er det lov? Er det taktisk lurt? Kan jeg leve med det? Likevel, siden det er første gang jeg ser fienden så tett på og det ligger en landsby ved siden av, så spør jeg for å være sikker min lagfører om jeg kan åpne ild, sier Heimgard Dreyer.

– Jeg får tillatelse til å åpne ild, tar av sikringen på mitraljøsen og skyter.

– Skjønte at jeg er ganske fucked

Nicholas forteller at han høsten 2013 får det første store sammenbruddet.

– Opplevelsene og det jeg var med på i Afghanistan hadde kverna rundt i hodet mitt i lang tid. Jeg satt i leiligheten min på Rena, og det kom et vilt sinne innover meg. Det var første gangen jeg knakk helt sammen og begynte å gråte, beskriver han.

Han opplevde på denne tiden at han oftere ble sjuk. Han får alvorlige fysiske plager.

– Jeg begynte å få blod i avføringen, og klarte ikke å sove. De trodde jeg hadde kreft, men de fant ingenting. Herregud, hvor mange timer jeg har tilbrakt i CT-maskiner. Jeg slet med å komme meg opp på morran, slet med å komme seg på jobb og jeg drakk på kveldene for å prøve å sove.

Rett etter jul bryter han sammen igjen.

– 20. januar 2014 kommer jeg på jobb, og knekker helt sammen på kontoret. Jeg gråt i to timer. Jeg fikk etter hvert karret med ned til personelloffiseren. Jeg rekker å si at jeg er sliten, før jeg begynner å gråte igjen.

Han blir sykemeldt i to måneder.

– Jeg tenkte: «Ja ja, ferie! I to måneder.»

Så blir soldaten sykemeldt i to måneder til.

– Da skjønte jeg virkelig at jeg er ganske fucked. At jeg ganske skadet. I denne perioden, var jeg på det lengste våken i fem døgn, før jeg kollapset jeg i sengen.

–«Fy faen, dere er mørke»

Det banker på døren i Furnesåsen. Nicholas åpner. Det er en av hans beste venner, Thea Rugsveen (30) fra Moelv. Hun kommer inn. Setter seg ned i sofaen. De to har vært venner omtrent siden Heimgard Dreyer flyttet til Ringsaker.

Thea bekrefter at det var en annen Nicholas som kom hjem fra Afghanistan.

– Du besøkte meg den helga, før du dro til Afghanistan. Du var stolt, og så fram til å reise, sier hun henvendt til vennen, og fortsetter:

– Etter Afghanistan gjemte du deg lenge.

Heimgard Dreyer nikker.

– Jeg skammet meg fryktelig. Jeg var svak. Alt gikk i oppløsning rundt meg. Livet var vanskelig å forholde seg til. Jeg ønsket å dra tilbake til Afghanistan. Det var savnet etter brorskapet. Der hadde man en mening og visste hva man forholdt seg til. Der følte jeg at jeg gjorde noe. At jeg bidro. At jeg var med på å utgjøre en forskjell. Jeg flyktet mer og mer inn i jobben i Forsvaret. Jeg tok på meg å jobbe utenfor Forsvaret, også. Jeg følte at jeg måtte slite meg ut, slik at jeg fikk sove om natta, sier han, og fortsetter:

– På det tidspunktet, følte jeg at jeg burde sittet i fengsel. Jeg turte ikke å snakke om det som hadde skjedd i Afghanistan. Jeg var redd for at om jeg fortalte, så ville jeg bli dømt i sosiale settinger. Jeg var redd for å komme ut av det som skrytende. Vi vokser alle opp med noen sosiale normer og regler. Vi har alle et moralsk levesett. Man skal ikke lyve, man skal ikke bedra. Jeg følte at hele livet mitt ble en løgn. Det var alt fra ikke å fortelle sannheter, til å putte på en fasade. Jeg forsøkte å gravlegge ting langt inni meg. Jeg fortalte løgner om at jeg hadde det bra. Det ble et mønster. Til slutt blir man tvilende på seg selv, er dette løgn eller fakta? Til slutt klarte jeg ikke å skille virkelighet fra sannhet. Hvor gikk den grensa? I dag har jeg lært å leve med og akseptere det som skjedde i Afghanistan, og har konkludert med at jeg ikke har gjort noe ulovlig, sier han.

– Det har vært flere perioder hvor du har gjemt deg, men du gjør det nok fordi jeg er ærlig med deg. Hvis man ikke vil høre sannheten, så går man ikke til den som forteller sannheten, sier Thea, som kjenner godt til bestevennens historie og problemer.

– Vi kan ha en ganske mørk humor. Folk måper og sier: «Fy faen, dere er mørke.» Det er veldig viktig å finne humoren i dette, også, sier Nicholas.

– Er humor en form for terapi?

– Ja. Det er med på å ufarliggjøre tunge tema, svarer han.

– Tauet hang klart

Heimgard Dreyer finner fram en liten eske og et diplom. I esken ligger Forsvarets medalje for sårede i strid. 31-åringen ble aldri truffet av en kule eller granatsplint i de utallige trefningene han var med på i Afghanistan. Men Forsvaret har anerkjent at han ble skadet. Skadet av det han så. Det han var med på. Det han opplevde.

– Forsvaret har kommet veldig langt. Jeg kan ikke klandre Forsvaret for oppfølgingen jeg har fått derfra, sier han.

Heimgard Dreyer mener det norske helsevesenet er dårlig rigget til å ta imot veteraner med krigstraumer.

– Det er det sivile systemet som møter soldaten, som er problematisk. Det er liten forståelse for det man har opplevd og hvilken situasjon man er i. Det sivile psykiske helsevesenet, var ikke klare. Det var liten forståelse. Vi blir kasteballer. Det er ingen soldater som går på NAV, før de absolutt må. Det føles som et nederlag. Man er en type som gir alt, er ærekjær, selvoppofrende, dedikert og modig. Jeg skammer meg fordi jeg er ufør.

Sommeren 2014 får han diagnosen kompleks posttraumatisk stressyndrom, noe som vil si at han har PTSD, men med en større alvorlighetsgrad og mer inngripende symptomer. Kompleks PTSD antas blant annet å være knyttet til langvarig traumatisk belastning.

Han får også diagnosen varig personlighetsendring.

På dette tidspunktet har han vært nærme å gjøre slutt på sitt eget liv, flere ganger.

– Jeg skjønte at jeg ikke ville få noen videre karriere i militæret. Forholdet mitt røk. Jeg hadde flere runder den vinteren der jeg hadde bestemt meg for at nok var nok. Den første gangen hang tauet klart bak huset på Rena, erindrer han.

– Hvorfor tok du ikke livet ditt?

– Det var noen nær oss hjemme i Henningsvær, som tok sitt eget liv. Etter det har vi hatt en avtale i familien, om at vi skal ringe mamma, dersom vi planlegger å gjøre det samme. Da tauet hang klart, hadde jeg bare igjen å ringe til henne. Det ble en samtale som varte i to timer. Dagen etter kom det en psykolog hjem til meg.

– Selvmordstankene var intense de to første årene. Nå kommer de og banker på. Det blir litt sånn: «Hello darkness, my old friend.» Så må jeg snakke med ham en liten stund, før jeg finner ut av det og kommer meg opp igjen.

Morens ord

I februar 2015 er han på ny fast bestemt på å gjøre det slutt, dersom livet ikke blir bedre i løpet av året. Han hadde satt en dato: 25. januar 2016.

– Lillebroren min skulle få feire bursdagen sin først, uten at jeg ødela den.

Men han hadde ikke glemt avtalen. I en bil utenfor McDonalds i Brumunddal forteller Heimgard Dreyer igjen moren at han planlegger å ta sitt eget liv.

– Jeg sa: «Jeg klarer ikke mer. Hvis ting ikke endrer seg fram til jul, så blir dette den siste julen vi feirer sammen. Da velger jeg å avslutte.»

– Da sier min mor: «Det er greit, men jeg vil aldri slutte å kjempe imot at du skal gjøre det».

Heimgard Dreyer forteller at de ordene betød veldig mye for ham.

– Det mange kjenner på, er at de vil svikte mange mennesker ved å ta sitt eget liv. Jeg mener det er egoistisk av pårørende å påføre folk den skammen, fordi de ikke ønsker å gå igjennom sin egen sorg. For meg, var det en enorm lettelse at jeg fikk den aksepten av moren min. At jeg kunne få ta livet mitt, uten å få dårlig samvittighet. Det gjorde faktisk livet mitt lettere. Jeg kjente mye på den egoistiske følelsen, fordi jeg ikke ville være mer. At jeg lot familien i stikken. At hun sa det, fjernet den følelsen i meg. Jeg fikk en aksept. Jeg følte at hun forsto meg. At hun forsto hvordan jeg hadde det.

Selvmordstankene er noe som fortsatt plager ham, men som han med årene på et vis har lært seg å håndtere.

– Selvmordstankene var intense de to første årene. Nå kommer de og banker på. Det blir litt sånn: «Hello darkness, my old friend.» Så må jeg snakke med ham en liten stund, før jeg finner ut av det og kommer meg opp igjen. Jeg har på et vis lært meg å leve med dette, sier 31-åringen.

– Tabu

Heimgard Dreyer har med tiden funnet at det for ham er best å være åpen om sine opplevelser og påfølgende psykiske utfordringer, helt uten filter. Blant annet har han tidligere fortalt sin historie til NRK.

– Allerede i 2014 var jeg klar på at jeg skal bruke min historie til å hjelpe andre. Når jeg kom ut av skapet med skaden min, så opplevde jeg selv å møte null forståelse, null tilhørighet. Det var først da jeg dro på en tur med andre veteraner i 2015, at jeg møtte noen som forsto meg. Noen som forsto hva jeg gikk igjennom, som har opplevd det samme og som lever med det samme selv.

Han forteller at han har et klart mål med å fortelle.

– Å være åpen, har sin pris, men ved å dele, så håper jeg spesielt at det vil hjelpe andre gutter og menn. Vi er kronisk dårlige til å snakke om psykisk helse. Det er et tabu, spesielt oss menn imellom. Menn er gode til å sette opp en fasade og til å spille fasadespillet. Det er et slags alfahann-instinkt. Vi skal være den sterke, uansett. Jeg synes det er veldig tøft av mannfolk som åpent sier at de ikke har det bra. Da er du blodsterk, som tør å si det.

– En av årsakene til at jeg har de problemene jeg har, er blant annet fordi jeg ikke turte å snakke om det. Jeg skulle liksom være den store, tøffe gutten i gata.

Heimgard Dreyer oppfordrer til å dele og fraråder på det sterkeste å holde ting skjult inni seg, slik han lenge gjorde.

– En av årsakene til at jeg har de problemene jeg har, er blant annet fordi jeg ikke turte å snakke om det. Jeg skulle liksom være den store, tøffe gutten i gata. Jeg gikk med det i flere år, før jeg snakket om det. Da har hjernen rukket å gjøre mye skade på seg selv.

Han har blant annet holdt foredrag for ansatte i NAV og for skoleelever. Det siste er noe han ønsker å gjøre mer av.

– Jeg forteller at det er greit å slite, at det er greit å ha det vondt, og at det blir bedre, selv om det er så svart at man på tidspunktet ikke ser et lysglimt noe sted. Det er befriende å holde disse foredragene, og se at disse elevene, særlig guttene, tør å stille spørsmål etterpå. Da føler jeg at jeg har nådd fram.

31-åringen forteller at han har blitt kontaktet av flere personer som har takket ham, for at han forteller.

– Det er blant annet to personer som har fortalt at det berga dem, at jeg har fortalt historien min.

– Det mennesket du var før, eksisterer ikke lenger. Den personen du var før, er visket ut. Du må bygge opp en ny person.

– Elsket naturen, nå hater jeg den

Nicholas er klar på at han ikke angrer på at han ble soldat og at han tjenestegjorde i Afghanistan, til tross for den enorme nedturen han opplevde etterpå og fortsatt står i den dag i dag.

Han beskriver at han så at tilstedeværelsen av de allierte styrkene utgjorde en forskjell for livene til folk. Han beskriver at han så at folk fikk et bedre liv fordi norske soldater var der.

– Vi kunne sikkert gjort mye mer, men vi fikk i gang skoler, helsevesenet og utdanning av kvinner. Jeg har også stilt meg spørsmålet hva som hadde skjedd dersom Taliban fikk herje fritt i landet i ti år til og fikk fortsette å skjerme al-Qaida, hva hadde skjedd da? Hadde vi hatt eksplosjoner i Norge? Hadde vi hatt terrorangrep i Norge? spør han.

Heimgard Dreyer fortsetter:

– Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble soldat, jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste til Afghanistan. Det jeg angrer på, er at jeg ikke turte å snakke om det før, samtidig som akkurat det nok har gjort meg til den personen jeg er i dag, til det mennesket jeg er nå. Jeg har livserfaringer som mange aldri opplever og jeg har kanskje et livssyn som er annerledes enn hva mange andre mennesker har. Jeg føler jeg har blitt et rausere menneske. Et ærligere menneske. Med meg, så får man det man får. Man får ingen fasade. Jeg er dødsærlig, sier han, og utdyper om diagnosen varig personlighetsendring:

– Det er ikke det samme som schizofreni, slik mange tror. Det betyr at det mennesket du var før, ikke eksisterer lenger. Den personen du var før traumene, personlighetstrekkene du hadde før, er borte. Jeg pleide å elske naturen, nå hater jeg den. Jeg elsket å trene, nå liker jeg det ikke. Den personen du var før, er visket ut. Du må bygge opp en ny person.

Jobber med bok

Nå blir historien til Nicholas Heimgard Dreyer til en bok, en roman, basert på 31-åringens opplevelser og erfaringer. «304 dager», skrevet av forfatteren Simon Stranger.

– Hvordan gikk det til?

– Det var en ren tilfeldighet. Jeg gikk på voksenopplæringen i Elverum og han hadde et bokbad hos oss. Jeg hadde lest den forrige boka han skrev, om Rinnan-gjengen, og sa på fleip til en kompis at jeg burde si til ham at han burde skrive en bok om meg. Jeg sa det på fleip, men ble utfordra av kameraten min, og jeg har en tendens til å gjøre det jeg blir utfordra på.

Forfatteren fattet umiddelbart interesse for historien til Afghanistan-veteranen.

– Vi avtalte et møte i Oslo. Først gikk vi en tur på festningen, før vi satte oss ned på en kafé, en ganske liten og intim kafé. Jeg er åpen av natur. Jeg husker godt de som satt på nabobordet: De fokuserte ikke så mye på samtalen seg imellom, kan du si, humrer Heimgard Dreyer, og fortsetter:

– Dagen etterpå ringte han og sa: «Jeg har allerede skrevet førti sider». Det har utviklet seg til et nært vennskap. Han har tvunget meg til å gå igjennom alt. Vi nærmer oss 300 samtaletimer. Han har fått se meg på det mørkeste, det såreste og samtidig på det beste. Det har vært veldig terapeutisk for min del, smiler han.

– Jeg har kommet meg videre, på min måte. Jeg drømmer om å komme meg tilbake i arbeidslivet, i hundre prosent jobb, åpne Second Chance Ranch. En uføregrad er ikke en livstidsdom.

– Jeg drømmer

– Hvordan har du det i dag?

– Ok pluss. Med tiden har det blitt lettere for meg å leve med disse tingene, men jeg har akkurat vært igjennom en veldig dårlig periode. Det har vært tre uker med mareritt, men nå er jeg endelig ute av det. Det har vært en periode hvor jeg har vært langt nede. Ingenting betyr noe. Det blir et svart hull som jeg graver meg ned i.

Han forteller at flashbackene nesten utelukkende forekommer mens han sover. Vonde mareritt, som kretser rundt hendelsene i Afghanistan.

Da er han tilbake. Tilbake i Bad Qaq. Tilbake på Russian Hill.

– Marerittene kommer alltid i perioder der jeg er veldig sliten.

– Hva tenker du om framtiden?

– PTSD er ikke noe du blir kvitt, men noe du kan lære deg å leve med. Det er opp til hver enkelt, hvor mye det skal ta av livet ditt. I dag, på tross av det jeg har slitt med og sliter med, så er jeg samtidig veldig stolt av den jeg er. Det er ikke synd på meg. Jeg har kommet meg videre, på min måte. Jeg drømmer om å komme meg tilbake i arbeidslivet, i hundre prosent jobb. Jeg drømmer om å åpne Second Chance Ranch. En uføregrad er ikke en livstidsdom.

– Kommer du helt hjem?

– Når boka blir sluppet, så føler jeg at Afghanistan vil være ferdig. Da føler jeg at jeg vil komme helt hjem, i den forstand at soldaten har hengt fra seg uniformen. Opplevelsene vil fortsatt være en del av meg, men de vil ikke være meg. Jeg håper min historie, gjennom boka, skal gjøre at yngre veteraner søker hjelp før det blir for ille. Jo fortere du kommer deg i terapi og jo fortere du jobber deg igjennom de tingene du har opplevd, så er det en mindre sjanse for at du utvikler PTSD. Det er derfor min PTSD er så alvorlig, fordi jeg gikk så lenge med den og lot den få frie tøyler, avslutter Nicholas Heimgard Dreyer.